Å komme inn i det

Hola, som vi sier her på Li Po Chun. Neida, heh. Var bare en liten spøk fra min side, det. Hehe….

Jeg har på en eller annen måte kommet inn i en slags rutine. Fagene har gått over fra introduksjonsfasen til faktisk-fag-fasen. Jeg lærer ting hele tiden. Apropos fag, forresten. Her er fagene jeg tar:

High level:

• Historie
• Økonomi
• Engelsk Literatur

Standard level

• Selvlært (School Supported Self Taught) Norsk
• Maths
• Environmental Systems and Societies

Jeg har drevet og lurt på om jeg skal bytte økonomien med teater, men har funnet ut at jeg heller vil ha Geografi. Så nå prøver jeg å bytte, men det er ikke så lett. Vi får se.

Quan Cai’ene mine (utenom-akademiske aktiviteter) er:

• Community Service: Initiativ For Peace (Har daycamps hvor vi lærer skoleungdommer om konflikthåndtering)
• Campus Service: Li Po Chun Amnesty International (Diskuterer internasjonale brudd på menneskerettighetene og promoterer Amnesty’s verdier på campus), Li Po Chun Model United Nations (Rollespiller FN.)
• Creativity: Speech and drama (Drama-leker, tale-øvelser, lager et teaterstykke iløpet av året)
• Activity: DRAGON DANCEEE (Åh helighet. Elsker denne. Blanding av dans og fitness. Legger ved en video av andreåringene mine, så dere får se.)

Har ikke så mye lekser enda, men merker at mengden øker for hver dag som går.

Her er noen bilder fra da vi dro til en foss i nærheten:

Folk her er veldig ålreite. Jeg koser meg.

Lørdag hadde skolen Cafe-night, dvs veldig uformelt show produsert av og for skolens elever. I anledning dette hadde jeg og Anton og Eira laget en rap. Rappen het “Drop to Studies” og handlet om hvor vanskelig Math Standard Level er og at man burde bytte til Math Studies (som er det enkleste matte-nivået). Emma fikk ikke lov til å være med, fordi hun tar Math High Level. Syke jente.

Her er rappen:

“Drop to Studies” by Scandi Boyz
Fucking Math SL,
I am tired of you!
Find your own fucking X,
or go and cry boohoo!
“Well this one’s easy”
The teacher keeps saying
“Just do it already”
But she justt playing

 

Math SL,
I’m not okay with you,
So tired of multiplying,
I’ve got other things to do!

 

“Solving equasions,
killing that shit!”
That’s what I said
before the exponents hit.

 

Fucking Math SL
I’m tired of doing equations
You’re demanding too much
And we’re not even Asians
Uhhhhh! Chorus: D-d-d-drop to studies (swagging out, RnB)

 

two plus two equals four, they say
But then what happens
When you have a bad day

You get all fuzzy
And do it plain wrong
Doing subtraction
By quoting a song

 

Math SL,
you aint like cake, you aint sweet!
That’s why we’re dissin you in this beat!

 

Look at this guy,
it’s Alex from Armenia!
He’s doing Further Maths, and (MUSIC OFF)… that’s actually pretty cool. Yeah, woohoo! You go man!
Chorus: Swagging to beat “D-d-drr-dropp to studies, wuw”

 

[speech by Eira] Music off

So many lives lost!
So many lives corrupted!
If you want to be an engineer, a doctor, a physics-guy, or anything related to maths, then that’s okay for me!
But personally, for me, as a person, I don’t want any of those things!

I want freedom
I want a lover
I want a nice government-payed wooden house in the mountains
I want oil

I need oil

I crave it

But what I don’t crave….. is MATH SL.

Music back on, ScandiBoyz continue

Don’t even look at us
You silly silly fool
Cause the bad Scandi Boyz
Are simply too cool

We don’t understand shit
and it’s your damn fault!
We’ll drop to math studies

and be Kings of the North!

Eira breaks us up

3, 2, 1

MONEY DROP!  (“Animals” song)

 

Vi kosa oss masse og fikk applaus. Her er et bilde

Peace and løv.

– Magnus

Før jeg kom skikkelig inn i ting

Dette innlegget handler om alt som har skjedd fram til 12. september. Da ting fortsatt var veldig nytt og rart. (Det er fortsatt nytt og rart, men man blir vant til ting fort, altså!)

 

Scandi-outing på Ozone Bar.

Ozone bar er verdens høyest plasserte bar. Dit dro skandinavene (Finnene fikk lov til å bli med, selv om de ikke eegentlig er fra Skadinavia.)

Ozone bar var:
– Stilig
– Dyr

Ozone bar hadde:
– Marmor-toalett
– sinnsyk utsikt

Da jeg gikk inn i hotellet (baren er plassert i 118. etasje av Ritz hotel) ble vi møtt av heis-knapp-trykkeren som trykket på heisknappen for oss. Haha, fy søren så kvalmt.

Her er noen bilder fra turen dit:

 

 

Over: Anton fra Danmark, EMMA FRA NORGE OFC, og Viivi fra Finland

 

 

Over: Nedenfra-bilde av Susanne (Grønnland) og Eira.

 

 

 

Over: Hele gjengen

 

Over: utsikta

   

 

Over: Rushtrafikk på MTR-en. Jeg hoppet inn i togvogna og kom såvidt med.

 

Mid-autumn festival (8. september)

Mid-autumn festival er en nasjonal høytid i Kina hvor man hedrer månen. Dette gjøres ved å møtes i parker, spise masse moon-cakes, og å sende opp lanterner. 

Mid-autumn festivalen var mandag den 8. september, og vi fikk fri dagen etter. Dette innebar muligheten til å få “over-nights”, altså at vi kunne sove over hos en hong kong-familie. Jeg, Lyndon, og Josef ble invitert på middag av og senere hjem til vår lokale romkamerat, Derrick, sin familie. Det var kjempekoselig! På mandag kveld, etter skolen, spiste vi på en herlig kinesisk restaurant. Det var et av de beste måltidene jeg har spist i nyere tid. Her er noen bilder:

   

 

Rett over (bak fra venstre): Lyndon, meg, Enisse (Derricks mor), Derrick, Gerrick (Derricks bror), og Ferrick (Derricks far.) Ja, jeg er seriøs.

Senere på kvelden dro vi til Victoria Park og så på alle lanternene.

 

Etter dette dro vi hjem til Derricks familie. De bodde i en utrolig trang leilighet, men allikevel hadde de en indonesisk hushjelp boende hos seg.

Her hadde allerede kameraet mitt takket for seg, og jeg hadde glemt lader, så dere får ikke se noen bilder av leiligheten, dessverre. Dere får heller ikke se bilder fra da vi gikk på kino dagen etter, eller da vi dro til en liten strand-by-del. Bruk fantasien. Ring noen som bryr seg.

 

Første skoledag

Bilder:

Over: Derrick og Lyndon på vei ned trappene i blokka vår.

 

Over: Self-taught-lærer Sandy.

Over: Trøtt Magnus kl. 7:45 som ikke var klar over at han ble tatt bilde av.

 

Bursdagen min 12. september

Dagen startet litt kjip med hjemlengsel, men den kom seg veldig utover. Jeg ble sunget for, dro på burdagstur til det lokale kjøpesenteret, og på kvelden fikk jeg (og Paul fra Tyskland, som har bursdag samme dag) palestinsk mat og (OVERRASKELSES-)kake. Digg!

Bilder:

Over: Bursdagsturen

Over: Bursdagsbarna før de ble overasket med kake.

 

Over: Neeveen lager palestinsk mat

 

 

 

 

 

Over: Bursdagsmiddag

 

 

Over: Hæppi kidz.

 

Neste innlegg blir om skolehverdagen med små avbrekk.

 

– Magnus

 

 

 

 

 

 

 

Første uka, Orientation Week

Den første uka på LPC var Orientation Week, hvor vi (de nye elevene) ble kjent med alle elementer av skolehverdagen, hverandre, de andre elevene på skolen, lærerne etc. Dette skjedde ved hjelp av forelesninger, bli-kjent-leker, og turer. Her er bilder fra uka, med enkle forklaringer:

Lørdag kveld tok andreåringene alle oversea-førsteåringene (Førsteåringene fra Hong Kong kom ikke til LPC før dagen etter) med til et dessert-serveringssted kalt Honeymoon. Vi tok buss dit. Kinesisk dessert er noe for seg selv. Det er mye saus, suppe, og gelatin som ikke nødvendigvis smaker så mye. Oh well, jeg var i den syvende himmel.

Når det gjelder bildene, så kan dere bare drite i å hate på kvaliteten. Jeg var gira og skalv ukontrollert.

Bildet rett over: Emma med en bangladesher (?) på hver side; Farhan og Maisha.

Over: Kinesisk dessert. Mango-ett eller anna med krem inni.

Dagen etter , altså søndag, dro the Nordic Group (den utrolig elitistiske (og utrolig koselige) gruppa fra Norge, Sverige, Danmark, Finland, Grønland) til Ma On Shan (Den nærmeste Metro-stasjonen) og shoppingsenteret der. Vi drakk bubble tea og spiste sushi. Dette var for meg dagens første måltid, da jeg hadde en ganske heftig jet-lag, og jeg følte meg veldig asiatisk.

Over: Nordics før avgang. (Jenta til venstre er Kate fra Canada, og fikk ikke være med.)

Under: (fra venstre) Susanne fra Grønnland (andreåring), Sophie fra Danmark (også andreåring), og Karen fra Grønland (førsteåring) på sushi-stedet.

Under: (fra venstre) Skuldera mi, Viivi fra Finland (førsteåring), og EMMAAAAA ❤

Senere på kvelden var det åpningsfestival hvor andreåringene viste frem kinesisk kultur (Bla. DRAGON DANCE, som jeg vil begynne med!) og det var veldig kult.

Over: Lion Dance, der Brage er med!

Senere på kvelden fant Derrick og jeg ut at vi ville hilse Lyndon (vår romkamerat fra USA, som kom litt senere enn resten) velkommen med ansiktsmaling i goth-stil. Under: Nærbilde av meg, og klein fjortiss-speil-blitz-selfie av oss begge.

Lyndon ble skremt, på en bra måte, håper jeg, og etter dette var helga ferdig og Orientation Week begynte i sin fulle prakt. Her er bilder:

Over: I bussen til utmarka vi gikk tur i. Kameraet mitt gikk tom for strøm fordi noen (heh) hadde glemt å lade det før vi dro. Her er et bilde jeg har lånt av utsikta fra toppen av Sharp Peak:

Over: Norsk stone-facebilde med blitz.

De neste bildene: Tur til Victoria Peak med utrolig god utsikt over byen. Herlighet.

Over: 1 stk latterlig happy Magnus.

Over: Folk på taket, heh

Under: Oversikt over noen av dagene. Heftig program.

Under: Danseparty

Under: Magical Mystery-Tour (Basically at vi gikk rundt i og utforsket Hong Kong gruppevis med to HK-elever som guider. Det var flere poster som vi måtte innom, der andreåringer sto og vi måtte utføre oppgaver for å få neste clue.)

(En av oppgavene var å hoppe bukk midt i Times Square…)

              

De neste bildene: ICE, International Cultural Evening, alle hadde på seg nasjonaldraktene sine (Jeg brukte lederhosen fordi jeg er halvt tysk)

Avslutter med et bilde av the Nordic Group (uten Brage, dessverre) og et klassisk norsk familiebilde.

– Magnus

Dag 1, avreise og ankomst

Okei, det episke innlegget som jeg hade planlagt , men helt har glemt (ikke orket) å begynne på før, risikerer å bli veeeeeldig langt. Derfor deler jeg det opp i flere. Her er avreise/ankomst-innlegget.

Kort oppsummering av innlegget for dere som har dårlig tid:

• Flyturen(e) gikk fint og jeg gledet meg veldig.
• Ay caramba Hong Kong er kult og jeg har en kjempekoselig romkamerat (de to andre kommer litt senere) og jeg fikk et vindushjørne.
• Folk på skolen har navn (wtf) som jeg må huske og det er ikke særlig lett.

Jeg dro med mamma, Simone (au pairen vår), og de tre brødrene mine til flyplassen og sa farvel. Det var veldig koselig. Her er et familiebilde vi tok før jeg stakk:

 

Søte, jeg vet.

Jeg møtte Eira (svensk co-year) på flyplassen i London, og vi gikk sammen til Hong Kong-gaten (RETTELSE: løp, fordi vi undervurderte avstanden…) der Emma ventet. Ingen av oss satt sammen på flyet, dessverre.

Under: Eira

Flyet hadde:

• Små tv-er bak hvert sete
• Spillkonsoller-ish:

• Ganske god mat
• En mann som luktet RART.
• (Han satt ved siden av meg, selvfølgelig.)
• (11 timer og 40 minutter, folkens. RAR lukt. Ikke god kombinasjon.)

Flyturen gikk fort, og da det bare var igjen en time, innså jeg plutselig at jeg faktisk var på vei mot en helt ny tilværelse og hverdag. Det skjedde ikke da jeg leste brevet om at jeg var kommet inn. Det skjedde ikke da jeg var på intro-helg. Det skjedde heller ikke da jeg ikke begynte på skolen sammen med alle vennene mine. Det skjedde mens jeg satt ubekvemt i et sete på flyet BA0025 , innhyllet i en sær lukt som jeg ikke klarer å definere. Sykt, mann.

Da vi (Emma, Sophie fra Belgia, Eira, og jeg) ankom flyplassen i Hong Kong fant vi vår co-year fra Grønnland som hadde vært på samme fly! Jeg tok fram det norske flagget mitt og var fabulous.

Heh, du ser ikke flagget.

Vi ble hentet av second-yearene våre som spilte “What does the fox say?” fra mobile høytalere mens de hadde på seg vikinghatter. Kos.

Vi tok skolens søte lille buss til skolen. Jeg var så sinnsykt gira.

Under: Klaus fra Finland i bussen og selfie på bussen og utsikt fra bussen.

Under: Gira Magnus og Emma på vei inn på skolens parkeringsplass.

Vi fikk utdelt rom og nøkkel. Portvakten prøvde å uttale navnet mitt, men feilet. Det skulle bli starten på en ny tilværelse som “Mgnoas”/”Magg-nous”/”[insert feil uttalelse]”.

Under: Mgnoas med nøkkel.

 

Jeg kom meg omsider inn på rommet mitt, der romkameraten min Derrick ventet. De to andre hadde ikke kommet enda. Vanligvis er det to second-years og to first-years på hvert rom, og de to second-yearsene får vindushjørnene, men på rom 308 (altså mitt) er vi tre firstyears. Og jeg kom først. SÅ GJETT HVEM SOM FIKK VINDUSHJØRNE YEEAAASSSS!!!

(Selvfølgelig dekket jeg til vinduet med en gardin, heh…)

Romkamerat Derrick (fra Hong Kong) hadde lagt kinesisk sjokolade på pulten min, så jeg gav ham en av de seks ekstra store tax free-platene med Freia (Jeg hadde med meg 2,5 kg Freia. Nå har jeg igjen 0,24. Gavmild, I know.)

Å pakke ut gikk veldig lett. Veldig, veldig, veldig, nærmest litt for lett, med tanke på at jeg pakket ut tingene mine for de neste 3-4 månedene (Jeg kommer hjem til jul).

Resten av kvelden gikk med til spising av middag og snakking med Derrick og presentering av meg og navnet mitt som ingen klarte å uttale. JEg har også funnet ut at navnehuskings-skillza mine er ganske dårlige.

under: Skolen by evening:

 

Skal prøve å catche up on de første dagene etterhvert, men i morgen starter skolen. Oh lala. Sorry for at jeg ikke skriver så mye. Ay maria.

– Maganos

Santa Claus Is Coming To Town

I dag er første skoledag i Norge. Det er også den første første skoledagen i mitt liv som jeg ikke er på.

 Rar følelse – definisjon:

Sitte hjemme og ikke være på skolen på første skoledag

Nå har jeg ikke sittet hjemme hele dagen. Det sørget min kjære arbeidsgiver for (Hei, Charlotte) da hun spurte om jeg kunne jobbe klokken 8 i morges. Det gjorde jo hele greia enda rarere. Jeg sto nemlig opp på samme tidspunkt som jeg PLEIDE Å GJØRE DA JEG GIKK PÅ SKOLEN. (Jeg må bare tenke over hvor rart det er å skrive den setningen.)

 

Der. Ferdig. Jeg skal jo strengt tatt fortsatt gå på skole.

 

Så i morges gjennomførte jeg den vanlige skole-rutinen, bare at istedet for å dra på skolen, dro jeg på jobb for å ordne i stand kaffe og kringle til 38 pensjonister. (Jeg jobber på Skafferiet, den eneste kafeen på Helgøya og ja, vi har ganske mange pensjonister på besøk.)

Mens jeg jobbet, tenkte jeg på hvor fort sommeren har gått. Jeg husker fortsatt da jeg begynte å jobbe der i mai. Det føles veldig lenge siden. Jobbdagen gikk også fort; pensjonistene skulle raskt videre til Eidsvoll.

Nå er jeg hjemme igjen, og har ingen pensjonister til å avlede meg fra tankene på alle vennene mine som er på skolen. Det føles egentlig litt ut som om jeg har dratt allerede, her jeg sitter og hører på julesanger (JA, jeg hører på julesanger. Alt er så rart akkurat nå, SÅ HVORFOR IKKE.)

Dette er CD’en jeg hører på. Den er fantastisk, selv om jeg ikke helt skjønner tittelen. Jeg mener, “Stjerne Jul”? Hva prøver de å formidle? “Stjerne-jul”? Altså en jul full av stjerner? Sangstjerner eller de som blinker så fint der oppe i uendeligheten…? HAHAHAHA, neida bare tuller. Eller gjør jeg det? Hva er tull…? Er vi ikke alle egentlig døde? Før eller siden?

Uansett, jeg har skrevet en liste over ting jeg skal gjøre for å fylle tiden fram mot avreise (29. august):

• Pakke (Nei, jeg har ikke begynt enda, heh.)
• Shoppe klær jeg kan pakke
• Besøke ungdomsskolen med Rebecka (som snart drar til Sverige igjen.)
• Besøke Stange videregående og kose litt med klassa.
• Kjøpe inn typisk norske ting som jeg kan gi bort i bursdagsgave
• Lese ferdig Monsters of Men (tredje boka i Chaos Walking-trilogien. Jeg fikk triologien anbefalt av Johanna i den tidligere (*skrur opp Rudolph The Rednosed Reindeer på full guffe*) klassa mi, og jeg elsker den.)
• Si hade[t] (?) til venner.
• Levere tilbake ting jeg har lånt av folk.
• Rydde i tingene mine.

Jeg har elleve dager på meg. Jeg tror jeg skal lage en plan med tidspunkter. ø

Jeg begynner virkelig å glede meg, forresten. Flere av de andre norske co-year’ene (åh, jeg elsker å bøye engelske ord på norsk) har reist allerede. Det gjør jo ikke at jeg får lyst til å dra selv i det hele tatt. Det er som om de har kommet over på den kule siden av gjerdet og her henger jeg og ser på og venter på at det blir min tur.

Men nå må jeg begynne å pakke. Eller i hvert fall skrive ferdig pakkelista. Her er den så langt:

 

Ja, og så har jeg funnet ut at jeg skal la iPhonen ligge igjen hjemme. Fordi:

– Den stjeler tid.
– Man blir dum av skjerm, og
– jeg har jo computer’n 😉
– Mange på skolen har ikke all verden, og da er det ikke vits i å gni det inn.- EY, jeg vil prøve.

 

Peace off

T. G. I. F.

Nå tror du sikkert at dette er et innlegg om at det er fint at det er fredag.

Det er jo fint at det er fredag, selvfølgelig (selv om det ikke betyr så mye når det er sommerferie og jeg uansett jobber hele tiden), men det er ikke dét dette innlegget skal handle om.

TGIF er nemlig restaurantkjeden over alle restaurantkjeder. Eller, det er i hvert fall det jeg alltid har hørt. Jeg hadde nemlig ikke spist på en av restaurantene inntil nå nylig. En søndag for noen uker siden, for å være mer nøyaktig (ikke veldig nøyaktig, jeg innser det.)

Vi (Brage, Mai og jeg) Brage=andreåring, Mai=tredjeåring) hadde avtalt å møtes en stund, og den søndagen passet det altså endelig.

Jeg hadde tilbragt hele helga i Oslo på besøk hos Mona (tidligere au pair) og søndag hadde vi vært på Astrup Fearnley-museet (anbefales på det aller, aller sterkeste.) Mona tok trikken hjem ca klokka 16:30 og da hadde jeg tid til å stikke en tur innom Nobels Fredssenter før jeg skulle møte de andre under den store tavla på Oslo S en time senere. Tiden gikk fort inne i fredssenteret (veldig interessant utstilling om sosiale mediers rolle i demokratiet bla.), for da jeg kom ut var klokka ti på halv (fem). Det var her ting gikk galt.

Her har jeg prøvd å illustrere hvor jeg -trodde- jeg var i forhold til Oslo S sammenlignet med hvor jeg faktisk var i forhold til Oslo S. Grønn flekk er hvor Oslo S er, rød flekk er hvor jeg -trodde- Oslo S var. Markøren er hvor jeg befant meg:

Utifra illustrasjonen kan man forstå at jeg var ca seks ganger så langt unna Oslo S som det jeg trodde jeg var. Jeg forsøkte halvhjertet å, for første gang noensinne, gi kart- og GPS-funksjonen på telefonen en sjanse, men jeg skjønte ikke så mye. Jeg gikk litt desperat frem og tilbake foran rådhuset før jeg omsider sendte en melding til de to andre hvor jeg forklarte situasjonen (“Jeg trodde rådhuset lå rett ved Oslo S, heh”) og spurte om den raskste veien til Oslo S. Til min store lettelse svarte de at jeg bare kunne vente ved rådhuset og at de skulle komme og møte meg der.

Altså gikk jeg bort til rådhuset og ventet. Jeg så meg rundt og så fikk jeg øye på dem. Trodde jeg. Men det var ikke Brage og Mai likevel. Det var noen anre som overhodet ikkelignet på Brage og Mai. Dette gjentok seg litt flere ganger enn jeg er villig til å innrømme, så vi lar det være med det. Da jeg hadde ventet enda litt lenger slo en tanke ned i hodet mitt: Hva om Brage og Mai hadde ment at vi skulle treffes på den andre siden av rådhuset? (Jeg satt foran en av statuene på siden nærmest sjøen.)

Altså gikk jeg rundt rådhuset og satte meg på kanten av den ene fontenen og følte meg som den solhatt-bekledde kvinne-hovedpersonen i en romantisk roman.

Litt alá dette coveret her, bare med fontene:

 

Altså satt jeg der og drømte meg inn i den herlige historien om livet mitt som selvfølgelig er spennende nok til å bli en bra roman. Og så så jeg dem. Der kom de gående. Brage og Mai. Jeg ble kjempegira og glemte at jeg egentlig bare skulle sendt dem et forførende blikk (solhatt-kvinne, remember?) Jeg gikk mot dem med åpne armer fordi jeg ikke visste hva ellers jeg skulle gjøre. (Yeey, klemmer!)

Da spørsmålet om hvor vi skulle spise dukket opp, falt avgjørelsen raskt på… Ja, hvis du ikke har skjønt det, så kan du ha det så godt eller lese introen til innlegget en gang til. Vi gikk mot restauranten og snakket og jeg koste meg veldig. Da vi kom frem måtte vi stå litt i kø.

Du vet hvor irriterende det er når du står i kø inn til en restaurant, ikke sant? Da vet du sikkert også hvor irriterende det er at en som ser ut som om han kunne jobbet der ser på deg og sier noe og så misforstår du og tror at han spør om hvor mange dere er og så svarer du at “Vi er tre!” og går mot ham og så ser han veldig rart på deg og så kommer kompisen hans fram fra køa og så var det egentlig ham han snakket til? Jepp, du kjenner følelsen? Det var nemlig akkurat det som skjedde. Emneknagg kleint.

Vi fikk omsider satt oss og (etterhvert) bestilt (Vi bestilte en vanlig Friday’s burger) Ja, vi var på TGI Friday’s, noe som virkelig sier seg selv.)

Jeg var kjempespent, men ikke så veldig nervøs. Det var liksom ingen grunn til det, fordi de to andre var så hyggelige og avslappede. Mens vi ventet på maten snakket vi om masse LPC-relatert. Jeg fikk et enda mer tydelig bilde av skolen og det gikk opp for meg at dette skulle bli skolen min. Sykt.

Vi snakket om masse. Jeg orker ikke gjengi alt her, men vi sveipet blant så mye annet innom forventningene mine, hva alle skulle i sommerferien, og tingene jeg gruet meg til (nevnt i et tidligere blogg-innlegg).

Det var veldig ålreit å få førstehånds info fra UWC-hverdagen, og jeg ble i grunn mye mer avslappet. (Forresten fikk jeg for litt siden en kjempehyggelig facebook-melding fra Harriet, min svenske andreåring, som også var veldig beroligende, så jeg er for tiden på generell basis veldig beroliget.) Misforstå meg rett; jeg trengte ikke egentlig å beroliges. Jeg freaka tross alt ikke heelt ut å måtte dele rom med tre andre, men jeg har jo tenkt en del på det. Koselig å bli beroliget, uansett.

Etter at vi hadde spist en helt okei burger (TGIF er oppskrytt #sorrynotsorry) og sittet utover og snakket, var det på tide å bryte opp. Fordi risikoen for at jeg kom til å gå meg bort var såpass stor, fulgte Brage og Mai meg til T-banestasjonen ved Nationaltheateret. Der sa vi hadet og “ses”. Det blir nok en stund til jeg ser Mai igjen, men neste gang jeg ser Brage eR JEG I HONG KONG. Hellyass!!

Stikkordsoppsummering av ettermiddagen/kvelden:

– Hvor er Oslo S
– Eh
– ææh
– Å hey
– TGIF, it is, then
–  Li Po Chun yeeah
– burger
– historie-faget blir spennende
– Brage skal til Kina og bli flink i kinesisk
– detta blir kult
– hadebra, vi seeS I HONG KONG

Sjølvknips vi tok etter endt restaurantbesøk:

 

Jeg koste meg.

 

Outro:

Dette blogg-innlegget kom lovlig sent med tanke på at de omtalte hendelsene foregikk for nesten en måned siden. ups. Skal skjerpe meg, heh.

 

Det ekke så lett

“Joining papers.”

To så tilsynelatende uskyldige ord. Trodde jeg.

Jeg heter Magnus Korsæth, velkommen til “Joining papers”-helvete.

 

Da jeg fikk brevet om at jeg hadde blitt offisielt akseptert som elev ved LPC fikk jeg også beskjed om å sjekke ut joining papersene (herlig bøying av fremmedord, eg veit) på skolens nettside og levere det som var nødvendig.

Hva jeg så for meg:
– Søt liten visumsøknad hvor jeg basically bare måtte underskrive.
– Søt liten “jeg aksepterer skoleplassen”-avtale som jeg måtte underskrive.

Hva det egentlig var:
– Ikke søt liten visumsøknad.
– Stor kronglete visumsøknad.
– “Consent form”/Samtykke-skjema (Foreldre må krysse av hva jeg har lov til. Reise utenom Hong Kong etc.)
– “Influenza Vaccination Consent form” (Er det greit at jeg får influensvaksine på skolen?)
– “Your Data”-skjema (Personverns-skjema)
– “Student Data”-skjema (informasjon om meg og foreldrene mine)
– “Medical Report” – (All helse- og vaksinasjonshistorikk, skal forklare mer seinere)
– Fagvalgs-skjema
– Ankomst-skjema (Når ankommer jeg med flyet? Hva slags flyselskap flyr jeg med? etc.)

Offentlig sektor kan ta seg en bolle. Dette er det jeg kaller skjemavelde.

Jeg fikk underskrevet og fylt ut det meste ganske tidlig sammen med pappa. Visumsøknaden sendte jeg for to uker siden sammen med consent-skjemaet og en kopi av mitt og pappas pass (Okei, genitivsformen av “pappa” er litt fæl. Veien er kort til “pappas yacht og sommerhus på Ibiza”, liksom.)

I dag var jeg på legesenteret for å få fylt ut Medical Report-en, noe som sannelig ikke var så lett.
Den skal inneholde:
– All praktisk info om meg (høyde, vekt, puls, blodtrykk, statusen til sytemene mine (Sentralnervesystemet og masse andre systemer med fancy navn som jeg ikke husker.)
– Rapport fra røntgenbildene* av lungene mine (Jeg tok røntgenbildene forrige uke)
– Vaksinasjonshistorikken min
– Urinprøve-rapport
– Blodprøveresultater
– Helsehistorikken min (Har jeg hatt øreinfeksjon? Allergier? Gått hos psykolog?)
    * Utdyping av dette
– Eventuelle sykdommer innad i familien

Legen min (som forresten heter Hanne og er veldig ålreit) fylte ut det hun kunne, men det var en del som måtte ordnes før hun kunne fortsette:

1. Blodprøve måtte tas
2. Urinprøve måtte tas

Da er det litt interessant at to av de tingene jeg misliker sterkest her i verden er:
1. Blodprøver
2. Urinprøver

Blodprøver liker jeg ikke fordi jeg ikke er en nåle-person. Å få nåler og kanyler stukket i blodårene er ikke helt min greie, da, kan du si. Blod står heller ikke særlig høyt på listen min over, eh, ting generelt. Det kan hende at jeg inbilte meg det, men jeg sverger på at jeg mistet følelsen i armen da de tappet blodet. To hele reagensglass med blod tok de. Hånda mi var helt hvit, jeg kødder ikke.

Urinprøver. Ah, hvor skal jeg begynne? Jeg tror ikke jeg skal begynne i det hele tatt, for å være ærlig. Urinprøver er kleint og jeg har bare tatt to i hele mitt liv, begge på grunn av UWC. Urinprøve trengs nemlig i søknaden også. Hvis ikke det er selve definisjonen på dedikasjon, så vet sannelig ikke jeg.

Nå mangler jeg å ta vaksine på Hepatitt A og B og så er det meste i orden.

Det jeg sitter igjen med etter å ha fylt ut masse skjemaer og ha vært på legesjekk:
– Skolen overlater ingenting til tilfeldighetene, her skal alle være friske (noe som egentlig er en trygghet)
– UWC er seriøse greier (det visste jeg egentlig fra før)

Jeg anbefaler alle fremtidige søkere å begynne med helse-skjemaet tidligere enn meg. Det er fint å ha god tid!

Her er enda et av skolebildene som jeg koser meg med om kveldene:

 

 

 

 

 

Mitt inntrykk av LPC så langt – forventninger og tanker

Naturlig nok tenker jeg mye på skolen jeg skal til.

Her er noen bilder (som jeg blir utrolig gira av å se på.)

Hva jeg “gruer” (hallo, jeg gruer meg egentlig ikke, DETTA BLIR AWESOME som vi sier på hedmarken) meg til:

• Å dele rom med tre andre
  Jeg er en sosial person som elsker mennesker, men på rommet mitt liker jeg å være alene. Jeg liker å sovne alene, jeg liker å våkne alene. Her får privat-Magnus noe å bryne seg på. Må nok finne meg et annet privat sted på skolen hvor jeg kan trekke meg tilbake.
• Slitsom skole
  Okei, dette gruer jeg meg egentlig ikke til. Tror det blir veldig fint å få utfordringer. Allikevel ble jeg litt svett (“svett” som i “nervøs”) da jeg kom over siden www.ibquotes.com. Her leste jeg blant annet:

  – You know you’re in IB when you procrastinate by doing less important homeworkog

  – You know you’re at a UWC when you go to bed at 3:00 AM and think it’s an early night.

  Lovende…
  I tillegg snakket jeg med Ingrid (Alumni fra Swaziland) på introhelga og hun introduserte begrepet “allnighter” som vil si at du er oppe hele natten for å gjøre deg ferdig med skolearbeidet. Jeg snakket også med Mai (tredjeåringen min fra LPC) som sa at hun basically hadde brukt sommerferien på lekser. Yey.

  Et annet aspekt ved å gå på en skole med veldig høyt akademisk nivå, er at det er så mange som er bedre enn meg. Det tror jeg kommer til å bli en tøff overgang fra å ha vært blant de beste i klassen helt siden ungdomsskolen. No more of that now, I guess.
  

• Insekter
  Bakgrunnsinfo om meg før jeg skriver videre:
  – Jeg er kjemperedd for insekter. 

  På introhelga traff jeg Simon (som skal til UWC South East Asia i Singapore), lillbroren til Lucas (Mais co-year, min tredjeåring, akkurat ferdig på LPC). Simon fortalte med innlevelse denne historien (forsøkt gjengitt så godt jeg kan):
  
  Lucas lå i sengen sin og kjente at han klødde litt på leggen. Først tenkte han ikkenoe på det, men etterhvert ble kløen litt mer tydelig, og Lucas innså at dette ikke bare var vanlig kløe. Han gløttet innunder dyna og der så han et gigantisk tusenbein som lå og krafset på benet hans. (Simon viste størrelsen med hendene) to desimeter, minst.) 

  Kanskje unødvendig å nevne, men dette synes jeg var litt udelikat. Historien stemmer godt overens med annet jeg har hørt. Hong Kongs insekter er større enn Norges, og jeg synes de vi har her er skumle nok. Kanskje de neste to årene hjelper meg å komme over den på-kanten-til-panikkaktige redselen for insekter, men allikevel; ERS.

• Strenge regler
  Jeg har lest gjennom skolens reglement og i tillegg til nulltoleranse for noen form for bruk av rusmidler, uhyre strenge rammer rundt fysisk kontakt, og krav om rapport fra alle elev-turer, har vi inne/legge-tider som må holdes.

  Det betyr basically:
  – Ikke noe kokain for meg.
  – Ikke noe alenetid med læreren på et rom med låst dør (Ja, det står så spesifikt i Policy-heftet.)
  – På hverdager må jeg være tilbake på campus innen klokka 21, og i helger innen klokka 23.
  – Vi har leggetider
  – vi får ikke sove i hverandres senger
  – masse andre reglerJeg vet ikke helt hvorfor det sjokkerte meg, men folk er faktisk blitt utvist på grunn av regelbrudd (Jeg har aldri opplevd det før, okeei?!)

  Uansett, jeg er villig til å ofre litt av den friheten jeg har nå for UWC-opplevelsen. Her er grunnene:

 

Ting som gjør at jeg gleder meg:

• Å få gode venner fra hele verden
  Alle de kommende førsteåringene på LPC har en facebookgruppe -og chat hvor vi skriver med hverandre. Alle virker kjempehyggelige og kule! Jeg gleder meg til å bli kjent med alle og bli en del av skole-samfunnet; Jeg kommer alltid til å ha venner i nærheten!
• En god utdanning
  En god utdanning er uhyre viktig for å komme seg opp og frem her i livet (MINE words of wisdom som ALDRI er blitt sagt før.) Jeg kan godt tenke meg en karriere innen internasjonale relasjoner (Jeg er visstnok ikke den eneste, ifølge denne videoen: Shit UWC Students Say) og da er UWC utrolig fint å ha i bunnen. Når flere av de mest prestisjetunge universitetene i verden i tillegg kommer på besøk for å rekruttere studenter, kan jeg med sikkerhet si at denne utdanningen ikke er noe å kimse av!
• Emma “Ellar isje”* Franck-Gwinnell (Hahah, jeg elsker å putte kallenavn inn i de ekte navnene til folk med gåseøyne rundt)
  Min flotte co-year som jeg fikk et herlig inntrykk av under intro-helga! Og det er bra, forr hun er en av tre nordmenn på hele skolen (Brage og Siren, andreåringene mine, virker forresten også veldig hyggelige!) Jeg gleder meg til å spise Freia Melkesjokolade med henne og mimre tilbake til det kalde nord ❤
  
  *”Ellar isje” er et uttrykk som ble skapt under en heftig volleyballkamp på introhelga.Emma har en blogg, hun også. Hennes er på engelsk og utrolig informativ. Sjekk den ut her.
• Svømmebassenget
  Trenger jeg si mer? 

  

• China Week
  En hel uke hvor vi velger oss et prosjekt i fastlands-Kina som vi deltar i. Kan feks være engelskopplæring for barn eller å jobbe for en annen ideell sak. Å gjøre noe bra for andre + KINAAA = Helvete ja (HELL YESS).
• Senga mi
  Jeg gleder meg til å sove i en seng i Hong Kong, jeg gleder meg til å våkne i et annet land, og jeg gleder meg til å ligge og se ut av vinduet på naturen og den eksotiske verdenen utenfor som er så ulik alt hjemme.
• Byen
  Jeg er egentlig ikke noe bymenneske, men det er vel fordi jeg aldri har bodd i en by. Okei, da, så har jeg bodd annenhver uke i Brumunddal siden for noen år siden, og rent offisielt sett er Brumunddal en by, men hvis du har vært i Brumunddal, vet du at det ikke er det (en by, altså.) Et sted som derimot er det, er HONG KONG. Jeg mener, Hong Kong er byenes konge. Kongen på haugen for realz. Har du sett noe mer byete enn et bilde av Hong Kongs skyline?Bare ta en titt på dette:

  

  BY.

• Quan Cai
  LPCs versjon av CAS (Creativity, action, service => obligatoriske aktiviteter utenom skolen) Del av IB-utdanningen)
  Jeg er ikke helt sikker på hvile quan cais jeg velger enda, men de har utrolig mange spennende å velge mellom! (Eget innlegg om valg av disse kommer senere.)

Dette er jo selvfølgelig bare et lite utdrag av hva jeg gleder meg til. Jeg gleder meg veldig til veldig mye.

Inntrykket mitt av LPC er veldig bra, selv om jeg ikke helt vet hvordan skolebyggene er. På bildene jeg har sett, ser de veldig fine ut, men jeg har fått inntrykk av at de er litt slitte.

LPC har fire blokker som elevene bor i (GALTVORT MUCH?) som offisielt heter Block 1,2,3 og 4, men blant elevene kalles blokkene Phoenixes, Dragons, Turtles and Pandas (Jeg husker ikke heelt i hvilken rekkefølge.) Brage er panda og Siren er skilpadde, noe som betyr at jeg og Emma blir enten føniks eller drage.

Jeg vil aller helst bli føniks fordi:
1. Fønikser er kule.
3. Jeg får en unnskyldning for å synge “Rise Like A Phoenix” fra mgp mens jeg står i dusjen.

Okei, det var vel det. Skriver mer hvis jeg kommer på mer senere.

Ahmed fra Egypt

Noe av det som gjør UWC til UWC er de kulturelle forskjellene blant elevene. Flere elever kommer til skolene på stipend, gjerne rett fra slummen, og for disse elevene er UWC veien til en god utdanning som de aldri ville fått ellers. UWC koster penger, det er ingen tvil om det, men det vil være veldig negativt for organisasjonen hvis alle som ikke er rike euro-amerikanere eller sønner/døtre av oljesjeiker blir stengt ute. Derfor dedikerer jeg dette innlegget til Ahmad fra Egypt.

Ahmad er en av åtte egyptere som er blitt nominert til et UWC (Egypt hadde 380 søkere.) Ahmed har fått plass på Maastricht UWC i Nederland. Han får et 50% stipend fra Egypts nasjonalkomite, men familien hans har ikke nok penger til å dekke de restlige 50% prosentene som tilsvarer 28 ooo euro. Ahmad startet en pengeinnsamling på egenhånd, men klarte kun å saamle inn 4000 euro. Nå har en gjeng med tidligere elever fra RCN og Mahindra startet en ny pengeinnsamling for å redde Ahmads skoleplass. De har samlet inn ca 5800 euro til nå, noe som betyr at de fortsatt mangler rundt 17 000 euro.

Hele historien får meg til å tenke litt. Her sitter jeg i en behagelig godstol med utklappbar fotstøtte i et stort hus med en diger hage i Norge, ett av verdens rikeste land. Jeg får dekket så å si alt av skolepenger av den norske staten, med en egenandel på i underkant av 80 000 norske kroner. Det er omtrent en tredjedel (!) av det Ahmad må betale. Når jeg i tillegg tenker på at foreldrene mine står godt i det, selv sett på med norske øyne, får jeg en bitter smak i munnen. Dette er overhodet ikke rettferdig!

En middag på en halvfin restaurant koster fort rundt 300 kroner pr pers her i Norge. Tenk hva de pengene kan gjøre for Ahmad. Hvis jeg enda ikke har gjort det klart på denne bloggen, er UWC det desidert beste som har hendt meg til nå i hele mitt snart syttenårige liv, og jeg har ikke engang begynt på skolen enda! Jeg unner hvem som helst denne opplevelsen.

Innsamlingssiden finner du her. Sjekk den ut og donér gjerne noe. Alle bekker små osv…

Utvelgelsesprosessen og ventetida

Utvelgelsesprosessen til UWC er slik for nordmenn:

1. Du sender en søknad til den norske nasjonalkomiteen.
2. Nasjonalkomiteen innkaller deg eventuelt til intervju.
3. Nasjonalkomiteen nominerer deg eventuelt til en skoleplass.
4. Skolen aksepterer deg sannsynligvis som elev (jeg har ikke hørt om noen hendelser hvor dette har skjedd, det er uhyre sjelden.)

Som man kan se av listen over, er det tre perioder hvor du venter på svar/resultat. De to mest spennende er de to første.

Fristen for å sende inn søknad var 1. februar og innkallelsen til intervjuet kom 27. februar. Det vil si 26 nervepirrende dager før man i det hele tatt visste om man var innkalt til intervju. Intervjuet mitt var 10. mars og på nettsidene sto det at man fikk vite om man ble nominert til skoleplass i midten av april. Med andre ord over en måneds ventetid.

Mens jeg ventet var jeg:
– Utrolig nervøs.
– veldig irritabel
– usikker

Jeg fikk:
– ikke sove om kveldene

Jeg tenkte mye på:
– At jeg sikkert ikke kom inn
– Hvordan jeg skulle takle at jeg ikke kom inn

Tiden fram til jeg fikk brevet var veldig ubehagelig. UWC dukket opp i hodet mitt hele tiden, som regel akkopagnert av tanker om at jeg ikke kom inn. Jeg gikk konstant rundt med en ekkel klump i magen, selv om jeg prøvde å tenke på noe annet.

 

DIKT OM VENTETIDA:

Når kjem brevet?
Eg vil ikkje ha det.
Eg tenkjer på konvolutten
på badet.

Medan eg les
ved lekeplassen.
Medan eg pissar
på skuledassen.

Eg kjem ikkje inn.
Pust roleg no.
Eg kjem ikkje inn.

Allting er mørkt,
håpa er sortbrente.
Eg kan ikkje gjere anna
enn å sitte og vente.

 

Plutselig en dag lå det en brun konvolutt på spisebordet da jeg kom hjem. Jeg var fullstendig uforberedt. Brevet mitt kom nemlig ikke i midten av april, det kom 18. mars!

Mine første tanker var:
1. “De sier fra tidligere til de som ikke kom inn”
2. “Jeg kom ikke inn”

Men da jeg åpnet brevet, falt blikket mitt på den deiligste forsamlingen av ord som jeg noengang har sett. Blant all den andre herlige teksten, sto det med uthevet skrift “Li Po Chun United World College of Hong Kong.”

Jeg hoppet og danset og gav alle innen en radius på tyve meter store klemmer. Etterpå gikk jeg opp på rommet mitt og skrek litt i puta mi, før jeg ringte mamma (som på denne tiden var i Tyskland og akkurat var ferdig med å skifte ut hofta) og fortalte den gledelige nyheten.

Siden den dagen har jeg fått daglige gledessjokk og lykke-frysninger.