Intervjuet

Da jeg ble invitert til intervju, ble jeg vanvittig lettet. Nå var det ca 2/3 sjangse for at jeg kom inn på en av skolene! Samtidig ble jeg enda mer stresset. Når jeg hadde kommet helt til intervjuet, hva om jeg var en av de som ikke gikk videre? Jeg brukte mye tid til å tenke på dette, og prøvde å forberede meg så godt jeg kunne. Jeg hadde lest fra før at intervjuerne kom til å spørre spørsmål om søknaden min, så jeg passet på å lese gjennom den et par ganger til. I tillegg sendte jeg en e-mail til Andreas Noer (alumni fra Red Cross Nordic og sønn av Ingrid Noer) Ingrid Noer hadde jeg møtt på Hedmark Venstres årsmøte og vi hadde snakket om UWC og at sønnen hennes hadde gått der) og spurte om han hadde noen tips. Her er svar-e-mailen han sendte meg:

Morn, Magnus! Det er noen år sida jeg hadde intervjuet mitt, men av ting du bør ha tenkt gjennom på forhånd er hvorfor du vil åke til UWC, hvilken forskjell du kan utgjøre der, hvordan du kan fronte Norge, hva poenget med UWC er og hvorfor du er en kvalifisert kandidat. I tillegg kan det være smart å lese gjennom søknaden din en ekstra gang, og ellers er det bare å sørge for at du er opplagt på intervjudagen og være deg seg. Lykke til!

Altså ble mye av tiden fra mot 10. mars brukt til å tenke over dette, og som skrevet over, hadde jeg søknaden min å støtte meg til.

Lite avbrekk for å si hva jeg kom fram til incoming (her skulle jeg jo finne gode ting som skulle selge meg inn hos juryen, så watch out for litt selvskryt.)

Grunner til hvorfor jeg vil begynne på et UWC:
1. Å få muligheten til å møte mange forskjellige nasjonaliteter, kulturer og spesielt mennesker i et globalt og eksotisk miljø.
2. Jeg vil bli kjent med verden ved å
3. få gode venner.
4. Jeg liker tanken på å leve i et annet land og oppleve dette landets kultur (Hint: Jeg vil til en skole i utlandet)
5. UWC har en akademisk tyngde som jeg tror et fremtidig universitet/arbeidsgiver vil verdsette,
6. det gjør i hvert fall jeg.
7. IB-systemet passer meg godt, med en fin mulighet for å fordype meg i fagene

Hvilken forskjell jeg kan utgjøre der:
– Jeg er en fargerik,
– åpen person som er
– glad i å diskutere

Hvordan jeg kan fronte Norge:
– Ta med kulturen (pianonoter, Grieg osv.)
– Fortelle om de absurde dilemmaene vi møter (ikke bruke mer penger.)
– DEMOKRATI, bitchez

Poenget med UWC:
– sjekk ut egen UWC-side på bloggen som jeg har laget her.

Jeg er en kvalifisert kandidat fordi:
– Jeg er engasjert i en hel del forskjellige aktiviteter (Teater, noe sport, musikk, og politikk i forskjellige rammer.)
– Jeg er nysgjerrig på og interessert i verden.
– Jeg gjør det bra på skolen.
– Jeg vil:
* lære
* begynne på et UWC

 

INTERVJUDAGEN

Jeg dro til Oslo fra morgenen av med tog. Jeg hadde sagt til klassen at jeg skulle til den tyske ambassaden for å ordne med dobbelt statsborgerskap (oh, the lies…) Togturen ble brukt til å lese gjennom nettsidene til de forskjellige skolene, slik at jeg best mulig kunne begrunne hvorfor jeg ville til Asia. Jeg ankom Oslo med good margin, slik at jeg ikke hadde for dårlig tid til å finne fram til intervjulokalet (Røde Kors-huset i Hausmannsgata.) Det viste seg å være smart. Her er hvordan jeg skulle kommet meg dit på ca 7 min:

Slik kom jeg meg dit på 65:

Godt jeg hadde nesten to timer på meg.

Da jeg omsider ankom Røde Kors-huset var jeg ganske fortumlet. Rett før jeg gikk inn, fant jeg, av alle ting, en mutter, og fordi jeg på dette tidspunktet var så sykt nervøs, bestemte jeg meg for at dette var lykke-mutteren min. I skrivende stund aner jeg ikke hvor jeg har lagt den, men 10. mars, da jeg skrittet inn i inngangspartiet på Røde Kors-huset, var det kun denne mutteren som holdt meg gående. Jeg ble vist bort til et lite bord blant en haug med bokhyller hvor det satt:

– 1 stk. Tiril (hun kom senere inn på Robert Borsch UWC i Tyskland)
– 1 stk. trøstevakt (tidligere UWC-elev som har som oppgave å berolige oss intervjuobjekter.)

På bordet lå det:
1. Druer
2. Kjeks
3. små søte info-hefter.

Trøstevakten (som jeg ikke har sjangs til å huske navnet på) hadde gått på Atlantic College i Wales og han var kjempehyggelig og beroligende. Så kom Kari Skogen (Dama fra Vest-Agder som har ordnet alt det praktiske med søknader og greier) og hentet Tiril. Deretter kom Anne (hun jeg møtte på togstasjonen før introhelga, remember?) med moren sin og så gikk tiden veldig fort. Plutselig var Tiril tilbake og det var min tur. På de hundre meterne bort til intervjurommet glemte jeg alt jeg hadde forberedt av svar og smarte formuleringer.

Kari var en hyggelig, gråhåret dame som snakket koselig. Synd at jeg ikke egentlig fikk med meg ett eneste ord. Da vi kom fram til døra hvor juryen ventet, sa Kari at jeg skulle hilse på alle først. Så åpnet hun døren. Førsteinntrykk av juryen:

– Fire personer.
– 1 stk hyggelig, ung, smilende dame.
– 1 stk litt eldre mann
– 1 stk streng kvinne
– 1 stk yngre mann med litt skjegg.

Jeg kom inn, rakte frem hånden, sa navnet mitt, og satte meg. “Jeg ser du fant plassen din på egenhånd” sa den strenge kvinnen (som jeg hadde glemt navnet på før hun hadde sagt det), men før jeg rakk å reise meg igjen og beklage, sa hun “Vær så god sitt.”

Ting jeg tenkte:
– Der gikk UWC-plassen til helvete

Etter denne herlige åpningen begynte intervjuet. De åpnet med spørsmålet “Hvem er Magnus?” som jo ikke er et veldig enkelt spørsmål å svare på. Jeg klarte å kjøre meg inn i en utredning om familien min og om at den er stor og at vi er mange folk og at jeg ikke har noe imot det, men at det kan bli litt slitsomt noen ganger og da er det fint å kunne trekke meg tilbake på rommet mitt. Basically.

Videre spurte de om engasjement, og da nevnte jeg piano, trening og politikken. Det var i grunn veldig fint å ha søknaden i bunn for da hadde jeg jo tenkt over alt dette fra før! Men da jeg nevnte Unge Venstre og at fylkesstyret var flott og at vi hadde deltatt på landsmøtet sammen og at vi likte å påvirke ting, spurte juryen om hva jeg ønsket å påvirke i Unge Venstre. Spørsmålet kom såpass brått på, så jeg tok det første og beste som falt ned i hodet mitt av uenigheter med partiet; landbrukspolitikken. Selv om jeg er uenig i en del av UVs landbrukspolitikk (økologisk landbruk er nemlig mindre bærekraftig enn konvensjonelt) er ikke dette egentlig en ting jeg brenner for. Allikevel snakket jeg om det. Hva jeg følte meg som:
– hedmarking.

TING JEG HUSKER AT VI SNAKKET OM:
– Alt Andreas tipset meg om.

– Hvilken skole jeg ville til:
Jeg sa at jeg aller helst ønsket meg til Asia fordi jeg er fascinert av kulturen der og fordi det er i Asia fremtiden ligger. De spurte ekstra om jeg ville takket ja til å komme til Red Cross Nordic i Fjaler, noe jeg sa ja til. Jeg sa at jeg ville takket ja til alle skolene, også Waterford KaMhlaba som ikke begynner før i Januar. Jeg tror dette var med på å vise at jeg ikke var for låst på at jeg -måtte- til den og den skolen, altså en positiv ting.

– Hvordan jeg er som romkamerat
Her sa jeg at jeg er ganske opptatt av å ha det ryddig (halvveis sant), og at jeg var bestemt, men godt kunne være med på kompromisser. Ganske diffust, innser jeg nå i ettertid, heh.

– Karakterene mine

– Fraværet mitt (aka de 10 dagene med fravær i tiende)
“Det var en lite praktisk plassert ferie!”

– Helsen min
“Jeg er frisk!”

-Om jeg noen gang har gått på “en smell”
Jeg sa at jeg har klart å unngå det ved å strukturere tankene mine (skrive lister) men at jeg ofte er stresset.

Det er egentlig det jeg husker av intervjuet. Hele seansen gikk latterlig fort (20 min når man er stressa føles som 7, jeg lover.)

På togturen hjem gikk jeg gjennom intervjuet i tankene mens jeg febrilsk gned på lykke-mutteren min (okei, litt sært, men jeg var desperat.) Jeg husket på alt det dumme jeg hadde sagt, alt jeg ikke hadde sagt, og at jeg ikke kom til å få vite noe før i midten av April. Det var ille. Tror jeg skal ha et eget innlegg om ventetiden.

 

 

 

 

 

Introhelga (aka “Parentes-innlegget”)

I helga som var (13. – 15. juni) arrangerte UWC Norge introhelg. Introhelga er en årlig event for alle kommende førsteåringer og deres respektive andreåringer (de som går på et UWC kalles første- eller andreåringer etter hvilket år de går, logisk nok.) Og ja, man har “sine” andreåringer, det vil si de som går på samme skole som en.

Det hele foregikk på idylliske Lunde leirsted, ca 45 minutter utenfor Oslo. Jeg og Emma, min fantastiske co-year (vi er førsteåringer sammen fra Norge), hadde avtalt med vår tredjeåring Mai (to år eldre og akkurat ferdig på LPC) dette begynner å bli innviklet, jeg vet…) at vi skulle møtes en stund før bussen gikk fra Jernbanetorget (“Tigerplassen”, som hedmarkingen Magnus var helt overbevist om at det het) fordi ingen av våre to andreåringer hadde mulighet til å komme på introhelga. Jeg kom med buss for tog en liten time før 14 (tidspunktet vi hadde planlagt å møtes) og leste litt i boka mi (A Game of Thrones.) Da klokken etterhvert nærmet seg 14, gikk jeg til den store tog-tavla (den som viser avgangene og ankomstene til togene) og så meg rundt etter kjente ansikter. Plutselig kjente jeg igjen Anne som jeg hadde møtt på intervju! Det var kjempehyggelig å se at hun hadde kommet inn! Deretter så jeg Emma stående litt bortenfor med moren. Hun kom bort til oss og rakte frem hånden, og dette tolket jeg selvfølgelig en invitasjon til klem (Oh, the awkwardness.) Etter en noe stiv klem, sto vi der, da; Emma, Anne og jeg, og snakket om:
1. Hvilken skole vi var kommet inn på
2. Hvilke fag vi skulle velge
3. Hvor det ble av Mai

Så kom Mai (ca ti minutter forsinket, no biggie) og Anne gikk for å lese, mens jeg og Emma skulle kose oss med tredjeåringen vår (les: spørre henne ut om alt mulig.) Vi gikk og satte oss på operataket. Vi snakket blant annet om:

– Hvordan de forskjellige fagene er
– strenge regler

Deretter viste Mai oss LPC’s årbok som vi fikk bla i. Det var kjempegøy å se, fordi jeg fikk et mye mer håndfast inntrykk av hvordan skolen er (eget innlegg om mitt inntrykk av LPC kommer snart.) Det er jo min tur snart!! Praten var kjempekoselig og vi vendte med godt humør tilbake til Jernbanetorget for å møte de andre norske UWC-førsteåringene. Vi var ganske tidlig ute og møtte Ingrid som hadde gått på Waterford KaMhlaba i Swaziland for 1,5 år siden. Ingrid hadde ansvaret for å samle troppene, noe vi hjalp til med. Jeg fikk utdelt et UWC-flagg som jeg sto og veivet med slik at alle bortkomne UWC-sjeler skulle samles (Bilde befinner seg nederst på første innlegg.)

Bussturen var kjempehyggelig. Jeg satt ved siden av Fanny Løvholm (som også kom fra Hedmark) som skulle til Mahindra College i India. Vi snakket om løst og fast og plutselig var vi fremme. Det var en livlig gjeng som satte seg ved bordene og ble presentert for lederne av helga, Hallvard (Alumni fra Mahindra) og Nils (Alumni fra LPC). Vi fikk praktisk informasjon, oversikt over helga, og utdelt rom. Jeg delte rom med:

– Markus fra Tromsø (Waterford, Swaziland) -> Markus drepte vepsen som kom inn på rommet klokka halv fem søndag morgen, med andre ord er han min evige helt.
– Sven Hermann fra Lillestrøm (Red Cross Nordic, Norge)
– Benjamin fra Oslo (Atlantic College, Wales)

Under grillingen/spisingen gikk alle rundt og minglet og snakket om:

1. Hvilken skole man var kommet inn på
2. Hvilke fag man skulle ta
3. Hvor man kom fra

Etter grillingen hadde vi mange bli-kjent-leker, deriblant navneleken hvor du må si alle de foregående navnene (med en liten twist: du måtte si navnet ditt ooog en ting du likte på samme forbokstav.) De navnene jeg husker best er:
– Gustav Gangster
– Benjamin Banan
– Katharina Kake (Syke, syke jente…) Insider alert)  => Bloggen hennes her (den er bra.)

Videre lekte vi zip, zap boing med cowboy-twist. Vi spilte også en hel del volleyball, på den klassiske alle-skal-med-måten. Dette innebar at vi startet med fin lagoppsetning med tre foran, tre bak, og etter hvert som flere ble med utviklet taktikken seg til 9-personers mølje i fremre venstre hjørne og to stk på høyresida. Da mine volleyballkunster er av sjelden ubrukelighet, tok jeg som vanlig på meg rollen som lagets arrogante, attitude-fokuserte dårlige-taper-bitch. Det lå med andre ord an til k[a]os. Vi brukte de senere timene i peisestua med å snakke og å spille et iPadspill alá “Kortskalle” (Prøv å mim alligatorbryting. Plis.)

Neste morgen badet jeg med et lite knippe folk. Det var kaldt, men koselig.

UNDER: PÅ VEI TIL BADING (Jeg var ikke klar over at dette bildet ble tatt med zoom) selvfølgelig er det dette som jeg ble tagget i på Facebook) Markus til høyre btw.)

Videre hørte vi på flere foredrag, blant andre av elevansvarlige fra nasjonalkomiteen, Aftenpostens debattredaktør, UWC Norges PR-ansvarlig m.fl. Det gikk mye i hva vi som nordmenn kunne tilføre et UWC, hvordan vi skulle fronte UWC utad, hvordan vi skulle oppføre oss, og hva UWC handler om. Vi hadde også en workshop hvor vi gruppevis konkurrerte om hvem som kunne komme opp med det beste Mission Statementet. Emma (co-yearen min, remember?) sin gruppe vant og fikk en Freia Melkesjokoladeplate. Jeg var bitter og, som vanlig, en ganske dårlig taper, men det gikk fort over. Vi spilte mer volleyball og hadde det veldig ålreit. Da vi alle hadde kommet oss gjennom “Hvor skal du, hvilke fag skal du ta, hvor kommer du fra”-samtale-fasen, føltejeg at mye løsnet.

UNDER: BILDE AV GJENGEN SOM HØRER PÅ FOREDRAG

UNDER: BILDER FRA WORKSHOPEN

 

Liste over ting jeg husker best, ikke i kronologisk rekkefølge:
– Mø-duell (Latterlig morsomt alternativ til stein-saks-papir der to stykker står på alle fire, vendt mot hverandre. På signal skal de to løfte hodet, stirre hverandre inn i øynene og skrike “mø” så høyt de klarer. Den første som ler, taper.

– Mango-leken (“I have a mango, I peel the mango, I eat the mango, I swallow, I shit, I pass, I eat, and my body goes relaxed, relaxed, relaxed”) Ringlek fra CISV) CISV er en organisasjon ikke så ulik UWC, men med leir-format og i større grad for barn. Markus, Antonia, Carsten og flere andre i helga var utmerkede ambassadører og jeg fikk lyst til å joine. Link her.)

– Bilde-taking med hvite UWC-t-skjorter

-info om regler

– ALLSANG I PEISESTUA (Kjempekoselig. Antonia  hadde med seg sanghefte med bl.a. Let It Be, Wonderwall, Wherever You Will Go, Blowin’ In the Wind og gitar. Dette var utrolig koselig og ett av de beste minnene fra helga. Allsang=bonding.)

– Nattvandring ned til en strand i nærheten hvor det var full fest. Vi kjørte en litt National Geographic-vinkling hvor vi bivånet dem fra avstand.

UNDER: VOLLEYBALL (Gangster-Gustav in action.)

 

Neste morgen måtte rommet mitt ha kjøkkentjeneste, selv om jeg trodde vi hadde klart å lure oss unna (vi klarte ikke å lure oss unna.) Siden vasket vi rommene og toalettene og hørte på lederen av UWC Norge snakke om UWC. Alle sammen gikk rundt og skrev små hilsener på hverandres hvite t-skjorter med tusj og det hele var grassalt hyggelig. Derfor ble avskjeden desto kjipere. Bussturen hjem tilbrakte jeg ved siden av Hilde fra Kolbotn (aka Swazi-Hilde.) Hun var supersøt og vi arrangerte, med varierende hell, allsang (IGJEN, YASS!) Fremme ved Oslo S, var det tid for avskjed. Vi samlet oss i en ring og ropte “UWC”, “LYKKE TIL” og “HADET” i kor. Deretter ofret vi tre sauer til Belsebub. (Stryk det siste.)

Jeg delte ut min dose klemmer (og manneklemmer.) Lite avbrekk for å analysere manneklemmen incoming:

Manneklemmen består av:
1. Håndtrykk
2. bryst mot bryst
3. klapp på ryggen

Manneklemmen er:
-klein
– kommet for å bli

Menn er:
– generelt for redd for fysisk kontakt med andre menn
– individer som ikke kan generaliseres slik jeg akkurat gjorde. Stryk det som står over, dette er en politisk korrekt blogg.

Da vi hadde klemt ferdig og sagt hadet GIKK ALLE I SAMME RETNING bort til selve togstasjonen. Der dro de fleste (noe som førte til enda en runde med klemmer) noe jeg ble glad for) fordi jeg liker klemmer,) bare tenk på hvor oppsatt jeg var på å klemme Emma første gang vi møttes.) Nå var vi en gjeng som ikke hadde så mye å gjøre fram til de eventuelle flyene gikk (Jeg skulle ta buss for tog, men syntes det var så hyggelig at jeg fant ut at jeg like greit kunne ta en senere buss.) Vi handlet dyr mat på Deli deLuca og satte oss i en park.

Vi spiste og koste oss:
-ALLSANG

Vi fikk tilogmed applaus fra noen andre park-sittere etter Let It Be. #proud.

Vi var altså en gjeng ungdommer som satt i en park med de samme hvite, påskriblede t-skjortene og sang halvgamle sanger.

Hva folk som gikk forbi tenkte:
1. Kristencamp
2. Kristenleir
3. Syngende kristne

Hva jeg tenkte:
-dette er så hyggelig
-jeg eksploderer (fordi det er så hyggelig)

Da jeg omsider måtte gå, innså jeg at det mest sannsynlig er minst ett år til jeg kommer til å se gjengen igjen (ikke Emma, da, heldigvis, men det skjønte dere jo) og det gjorde meg ganske trist. Allikevel følte jeg at denne helga hadde gitt meg en smakebit på UWC-opplevelsen. De forskjellige skolene er heldige som får så hyggelige, åpne og digge mennesker blant elevene sine. På en måte skulle jeg ønske at jeg fikk gå på skole med alle sammen, men da ville det internasjonale aspektet som jeg ser så fram til, bli svekket.

Etter helga har jeg blitt klarere enn noen sinne for å begynne på LPC. Jeg har fått en smakebit, og jeg vil ha mer.

UNDER: MINIATYRBILDE AV T-SKJORTA MI

Takk til Balder Bryn Morslund for at jeg får bruke bildene dine! Det er bra -noen- tar ansvar og foreviger hendelser. (Dette minner meg på at det er -jeg- som må ta bilder til bloggen fremover) Ups) Må kjøpe kamera, I guess.)

 

 

Hvordan det hele startet

Jeg husker ikke helt når eller hvordan min kjære mor kom over UWC, men jeg husker at det var da jeg gikk på ungdomsskolen og at jeg tenkte: “Dette er noe for meg!”

Selv om, eller kanskje fordi,  jeg ble kjent med konseptet en god stund før videregående, ble det hele litt glemt. Jeg hadde mye annet å tenke på; å komme inn på dramalinja, venner, skolearbeidet, håndball, piano, korps ++. Da jeg allikevel, i sommerferien før VG1, begynte å tenke på å søke, var faren min raskt ute med å avfeie det hele.

Argumentene hans var:
– “Du kan dra til utlandet etter at du er ferdig med videregående”
– “Den norske utdanningen er så bra, hvorfor ikke utnytte den?”
– “Jeg har aldri hørt om IB før, jeg betviler utdanningens kvalitet”

Argumentene mine var:
– mangelfulle fordi jeg egentlig ikke visste så mye om UWC.

Faren min var veldig i mot hele greia og sa nei. Det var sommer med mye annet å tenke på. Jeg ga etter og tenkte ikke så mye mer på UWC før jeg traff onkelen min på hytta. Han hadde gått på Atlantic College i Wales, viste det seg, og mente at jeg så absolutt måtte søke. Det samme mente tanta mi da hun og jeg var på tur i Russland sammen senere samme sommer (Sjekk ut bokstavrimet, a.) Allikevel mistet jeg fokuset på UWC da skolen startet; Klassemiljøet var herlig, jeg hadde begynt i Unge Venstre, ting var bra. Jeg hadde ikke noe imot å bli i Norge. Slik gikk tiden fram til 24. januar 2014.

Jeg skulle på Harry Potter-live (rollespill) med Emma fra klassen og skulle ta toget til Oslo. På den lokale togstasjonen (Brumunddal togstasjon består basically av ett hus og en benk) møtte jeg Edel Urstad. Kort avbrekk for å fortelle om Edel Urstad incoming:

Edel Urstad er:
– innflytter på Nes fra Trøndelag
– klesdesigneren bak Edel Design
– ildsjel
– sta
– tidligere elev ved UWC South East Asia i Singapore

Jeg hadde egentlig planlagt å sitte for meg selv på stillevogna og lese “Harry Potter og de vises stein”, men fordi jeg og Edel kjente hverandre såpass godt at det ville vært i strid med sosiale normer å ikke sitte sammen, ble det til at jeg og Edel fant to seter på hver sin side av midtgangen som var ledige og satte oss. Etter de sedvanlige innledende frasene (“Og hvordan går det med [insert family member]”) og en utredelse om Edels livsfarlige hundeallergi gled samtalen sakte over i UWC. Edel hadde nevnt UWC ved en tidligere anledning, og spurte nå om jeg hadde søkt. Det hadde jeg jo ikke og dermed fikk jeg beskjed om at det -måtte- jeg bare gjøre. Edel la ut om hvor fantastisk hun hadde hatt det, hvor mye hun hadde lært, hva hun hadde gjort av CAS-aktiviteter (obligatorisk del av IB-utdanningen) info om dette skal komme snart), og så videre. Da vi hadde nådd et sted mellom Tangen og Eidsvoll, var jeg solgt. Alle de følelsene jeg hadde undertrykt siden juni kom til overflaten; det var jo dette jeg ville, og hadde villet hele tiden! Det var bare det at jeg trengte en togtur med Edel Urstad for å innse det. Det var bare to problemer:

1. Pappa var fortsatt negativ
2. Fristen for innlevering av søknad var om en uke og jeg var på vei til Harry Potter-leir i hele helga.

Det første jeg gjorde da jeg kom fra til høyfjellshotellet i Valdres aka Galtvort, var å sende en melding til pappa:

Forsøk på gjengivelse av tekstemlding til kontakt “Pappa”, 24. Januar, rundt klokka 21:

Hei! Dette kommer sannsynligvis som lyn fra klar himmel, men jeg har bestemt meg for å søke UWC allikevel. Fristen er 1. februar, så jeg må nok kaste meg rundt i uka som kommer. Magnus

Svaret jeg fikk var noe som dette:

Dette synes jeg ikke noe om. Synes dette er en sleip måte å gjøre dette på. Vi har snakket om det før. Du trenger underskriften min for å få søkt.

Jeg skrev:

Kan klare meg med en underskrift. Må gå nå. Snakkes på mandag.

I senere tid innser jeg at pappa hadde rett, og at dette var en ganske sleip fremgangsmåte, men hallo? Det var verdt det.

For da jeg steg av toget søndag kveld og satte meg i bilen, fortalte pappa meg at han hadde lest seg opp på UWC på nettet. Mens jeg satt og holdt pusten og lyttet med stadig økende glede, sa han at han hadde skjønt at IB absolutt gjaldt som generell studiekompetanse og at han kom til å underskrive for meg. Jeg ble kjempeglad og gira og da vi kom hjem, la jeg en plan for de neste fem dagene.

Jeg måtte nemlig skaffe til veie:

– 1 stk utfylt søknadsskjema
– 2 stk lærerattester
– 1 stk helseattest
– 1 stk søknadstekst
– 1 stk vitnemål ungdomsskole
– 1 stk karakterkort jul, vgs
– 5stk passbilder
Søknaden som helhet skulle sendes i fem stemplede eksemplarer.

Og som om ikke dette var nok, prøvde jeg å holde søknadsprosessen skjult for alle vennene mine, noe som var vanskeligere enn jeg hadde trodd. (Skal prøve å få til en post med alt jeg kommer til å savne senere, hvor man kan lese mer om dette.)

Uansett, søknaden ble sendt, og resten er historie (som jeg skal komme tilbake til i en senere post.) Jeg anbefaler å bruke bedre tid på søknaden og alt rundt enn det jeg gjorde. Jeg hadde ganske så flaks.

Hvis dere har uvillige eller skeptiske foreldre eller andre spørsmål, bare kommenter under, så skal jeg prøve å svare så godt jeg kan! Husk å legg ved e-mailadresse så jeg kan svare 🙂

 

 

Oppstart

Det finnes få ting som er mer irriterende enn å oppleve noe uten å ha noen fotografier eller andre håndfaste minner fra opplevelsen. Derfor tenkte jeg at jeg skulle skrive ned ting jeg opplever før og under oppholdet mitt på LPC. Denne bloggen er med andre ord først og fremst til for at -jeg- skal huske. Så får det at andre kan ta del i opplevelsene mine komme som en herlig forfriskende bonus.

Jeg har, med varierende grad av misslykkethet, forsøkt meg på å blogge før, og jeg kan ikke love at denne bloggen vil bestå i de neste to årene, men jeg skal prøve! Denne bloggen vil, som ovennevnt, inneholde notater om opplevelser, men også:
– Inntrykk
– tanker
– tips til fremtidige søkere
– mer eller mindre seriøse forsøk på stemningsfull lyrikk.

Som dere sikkert har skjønt by now, er denne bloggen absolutt noe å få med seg. Følg med videre!

Slenger med et bilde fra introhelga som jeg skal fortelle om i en senere post: