Da jeg ble invitert til intervju, ble jeg vanvittig lettet. Nå var det ca 2/3 sjangse for at jeg kom inn på en av skolene! Samtidig ble jeg enda mer stresset. Når jeg hadde kommet helt til intervjuet, hva om jeg var en av de som ikke gikk videre? Jeg brukte mye tid til å tenke på dette, og prøvde å forberede meg så godt jeg kunne. Jeg hadde lest fra før at intervjuerne kom til å spørre spørsmål om søknaden min, så jeg passet på å lese gjennom den et par ganger til. I tillegg sendte jeg en e-mail til Andreas Noer (alumni fra Red Cross Nordic og sønn av Ingrid Noer) Ingrid Noer hadde jeg møtt på Hedmark Venstres årsmøte og vi hadde snakket om UWC og at sønnen hennes hadde gått der) og spurte om han hadde noen tips. Her er svar-e-mailen han sendte meg:
Morn, Magnus! Det er noen år sida jeg hadde intervjuet mitt, men av ting du bør ha tenkt gjennom på forhånd er hvorfor du vil åke til UWC, hvilken forskjell du kan utgjøre der, hvordan du kan fronte Norge, hva poenget med UWC er og hvorfor du er en kvalifisert kandidat. I tillegg kan det være smart å lese gjennom søknaden din en ekstra gang, og ellers er det bare å sørge for at du er opplagt på intervjudagen og være deg seg. Lykke til!
Altså ble mye av tiden fra mot 10. mars brukt til å tenke over dette, og som skrevet over, hadde jeg søknaden min å støtte meg til.
Lite avbrekk for å si hva jeg kom fram til incoming (her skulle jeg jo finne gode ting som skulle selge meg inn hos juryen, så watch out for litt selvskryt.)
Grunner til hvorfor jeg vil begynne på et UWC:
1. Å få muligheten til å møte mange forskjellige nasjonaliteter, kulturer og spesielt mennesker i et globalt og eksotisk miljø.
2. Jeg vil bli kjent med verden ved å
3. få gode venner.
4. Jeg liker tanken på å leve i et annet land og oppleve dette landets kultur (Hint: Jeg vil til en skole i utlandet)
5. UWC har en akademisk tyngde som jeg tror et fremtidig universitet/arbeidsgiver vil verdsette,
6. det gjør i hvert fall jeg.
7. IB-systemet passer meg godt, med en fin mulighet for å fordype meg i fagene
Hvilken forskjell jeg kan utgjøre der:
– Jeg er en fargerik,
– åpen person som er
– glad i å diskutere
Hvordan jeg kan fronte Norge:
– Ta med kulturen (pianonoter, Grieg osv.)
– Fortelle om de absurde dilemmaene vi møter (ikke bruke mer penger.)
– DEMOKRATI, bitchez
Poenget med UWC:
– sjekk ut egen UWC-side på bloggen som jeg har laget her.
Jeg er en kvalifisert kandidat fordi:
– Jeg er engasjert i en hel del forskjellige aktiviteter (Teater, noe sport, musikk, og politikk i forskjellige rammer.)
– Jeg er nysgjerrig på og interessert i verden.
– Jeg gjør det bra på skolen.
– Jeg vil:
* lære
* begynne på et UWC
INTERVJUDAGEN
Jeg dro til Oslo fra morgenen av med tog. Jeg hadde sagt til klassen at jeg skulle til den tyske ambassaden for å ordne med dobbelt statsborgerskap (oh, the lies…) Togturen ble brukt til å lese gjennom nettsidene til de forskjellige skolene, slik at jeg best mulig kunne begrunne hvorfor jeg ville til Asia. Jeg ankom Oslo med good margin, slik at jeg ikke hadde for dårlig tid til å finne fram til intervjulokalet (Røde Kors-huset i Hausmannsgata.) Det viste seg å være smart. Her er hvordan jeg skulle kommet meg dit på ca 7 min:
Slik kom jeg meg dit på 65:
Godt jeg hadde nesten to timer på meg.
Da jeg omsider ankom Røde Kors-huset var jeg ganske fortumlet. Rett før jeg gikk inn, fant jeg, av alle ting, en mutter, og fordi jeg på dette tidspunktet var så sykt nervøs, bestemte jeg meg for at dette var lykke-mutteren min. I skrivende stund aner jeg ikke hvor jeg har lagt den, men 10. mars, da jeg skrittet inn i inngangspartiet på Røde Kors-huset, var det kun denne mutteren som holdt meg gående. Jeg ble vist bort til et lite bord blant en haug med bokhyller hvor det satt:
– 1 stk. Tiril (hun kom senere inn på Robert Borsch UWC i Tyskland)
– 1 stk. trøstevakt (tidligere UWC-elev som har som oppgave å berolige oss intervjuobjekter.)
På bordet lå det:
1. Druer
2. Kjeks
3. små søte info-hefter.
Trøstevakten (som jeg ikke har sjangs til å huske navnet på) hadde gått på Atlantic College i Wales og han var kjempehyggelig og beroligende. Så kom Kari Skogen (Dama fra Vest-Agder som har ordnet alt det praktiske med søknader og greier) og hentet Tiril. Deretter kom Anne (hun jeg møtte på togstasjonen før introhelga, remember?) med moren sin og så gikk tiden veldig fort. Plutselig var Tiril tilbake og det var min tur. På de hundre meterne bort til intervjurommet glemte jeg alt jeg hadde forberedt av svar og smarte formuleringer.
Kari var en hyggelig, gråhåret dame som snakket koselig. Synd at jeg ikke egentlig fikk med meg ett eneste ord. Da vi kom fram til døra hvor juryen ventet, sa Kari at jeg skulle hilse på alle først. Så åpnet hun døren. Førsteinntrykk av juryen:
– Fire personer.
– 1 stk hyggelig, ung, smilende dame.
– 1 stk litt eldre mann
– 1 stk streng kvinne
– 1 stk yngre mann med litt skjegg.
Jeg kom inn, rakte frem hånden, sa navnet mitt, og satte meg. “Jeg ser du fant plassen din på egenhånd” sa den strenge kvinnen (som jeg hadde glemt navnet på før hun hadde sagt det), men før jeg rakk å reise meg igjen og beklage, sa hun “Vær så god sitt.”
Ting jeg tenkte:
– Der gikk UWC-plassen til helvete
Etter denne herlige åpningen begynte intervjuet. De åpnet med spørsmålet “Hvem er Magnus?” som jo ikke er et veldig enkelt spørsmål å svare på. Jeg klarte å kjøre meg inn i en utredning om familien min og om at den er stor og at vi er mange folk og at jeg ikke har noe imot det, men at det kan bli litt slitsomt noen ganger og da er det fint å kunne trekke meg tilbake på rommet mitt. Basically.
Videre spurte de om engasjement, og da nevnte jeg piano, trening og politikken. Det var i grunn veldig fint å ha søknaden i bunn for da hadde jeg jo tenkt over alt dette fra før! Men da jeg nevnte Unge Venstre og at fylkesstyret var flott og at vi hadde deltatt på landsmøtet sammen og at vi likte å påvirke ting, spurte juryen om hva jeg ønsket å påvirke i Unge Venstre. Spørsmålet kom såpass brått på, så jeg tok det første og beste som falt ned i hodet mitt av uenigheter med partiet; landbrukspolitikken. Selv om jeg er uenig i en del av UVs landbrukspolitikk (økologisk landbruk er nemlig mindre bærekraftig enn konvensjonelt) er ikke dette egentlig en ting jeg brenner for. Allikevel snakket jeg om det. Hva jeg følte meg som:
– hedmarking.
TING JEG HUSKER AT VI SNAKKET OM:
– Alt Andreas tipset meg om.
– Hvilken skole jeg ville til:
Jeg sa at jeg aller helst ønsket meg til Asia fordi jeg er fascinert av kulturen der og fordi det er i Asia fremtiden ligger. De spurte ekstra om jeg ville takket ja til å komme til Red Cross Nordic i Fjaler, noe jeg sa ja til. Jeg sa at jeg ville takket ja til alle skolene, også Waterford KaMhlaba som ikke begynner før i Januar. Jeg tror dette var med på å vise at jeg ikke var for låst på at jeg -måtte- til den og den skolen, altså en positiv ting.
– Hvordan jeg er som romkamerat
Her sa jeg at jeg er ganske opptatt av å ha det ryddig (halvveis sant), og at jeg var bestemt, men godt kunne være med på kompromisser. Ganske diffust, innser jeg nå i ettertid, heh.
– Karakterene mine
– Fraværet mitt (aka de 10 dagene med fravær i tiende)
“Det var en lite praktisk plassert ferie!”
– Helsen min
“Jeg er frisk!”
-Om jeg noen gang har gått på “en smell”
Jeg sa at jeg har klart å unngå det ved å strukturere tankene mine (skrive lister) men at jeg ofte er stresset.
Det er egentlig det jeg husker av intervjuet. Hele seansen gikk latterlig fort (20 min når man er stressa føles som 7, jeg lover.)
På togturen hjem gikk jeg gjennom intervjuet i tankene mens jeg febrilsk gned på lykke-mutteren min (okei, litt sært, men jeg var desperat.) Jeg husket på alt det dumme jeg hadde sagt, alt jeg ikke hadde sagt, og at jeg ikke kom til å få vite noe før i midten av April. Det var ille. Tror jeg skal ha et eget innlegg om ventetiden.
MAGNUS IN HONG KONG 