Utvelgelsesprosessen og ventetida

Utvelgelsesprosessen til UWC er slik for nordmenn:

1. Du sender en søknad til den norske nasjonalkomiteen.
2. Nasjonalkomiteen innkaller deg eventuelt til intervju.
3. Nasjonalkomiteen nominerer deg eventuelt til en skoleplass.
4. Skolen aksepterer deg sannsynligvis som elev (jeg har ikke hørt om noen hendelser hvor dette har skjedd, det er uhyre sjelden.)

Som man kan se av listen over, er det tre perioder hvor du venter på svar/resultat. De to mest spennende er de to første.

Fristen for å sende inn søknad var 1. februar og innkallelsen til intervjuet kom 27. februar. Det vil si 26 nervepirrende dager før man i det hele tatt visste om man var innkalt til intervju. Intervjuet mitt var 10. mars og på nettsidene sto det at man fikk vite om man ble nominert til skoleplass i midten av april. Med andre ord over en måneds ventetid.

Mens jeg ventet var jeg:
– Utrolig nervøs.
– veldig irritabel
– usikker

Jeg fikk:
– ikke sove om kveldene

Jeg tenkte mye på:
– At jeg sikkert ikke kom inn
– Hvordan jeg skulle takle at jeg ikke kom inn

Tiden fram til jeg fikk brevet var veldig ubehagelig. UWC dukket opp i hodet mitt hele tiden, som regel akkopagnert av tanker om at jeg ikke kom inn. Jeg gikk konstant rundt med en ekkel klump i magen, selv om jeg prøvde å tenke på noe annet.

 

DIKT OM VENTETIDA:

Når kjem brevet?
Eg vil ikkje ha det.
Eg tenkjer på konvolutten
på badet.

Medan eg les
ved lekeplassen.
Medan eg pissar
på skuledassen.

Eg kjem ikkje inn.
Pust roleg no.
Eg kjem ikkje inn.

Allting er mørkt,
håpa er sortbrente.
Eg kan ikkje gjere anna
enn å sitte og vente.

 

Plutselig en dag lå det en brun konvolutt på spisebordet da jeg kom hjem. Jeg var fullstendig uforberedt. Brevet mitt kom nemlig ikke i midten av april, det kom 18. mars!

Mine første tanker var:
1. “De sier fra tidligere til de som ikke kom inn”
2. “Jeg kom ikke inn”

Men da jeg åpnet brevet, falt blikket mitt på den deiligste forsamlingen av ord som jeg noengang har sett. Blant all den andre herlige teksten, sto det med uthevet skrift “Li Po Chun United World College of Hong Kong.”

Jeg hoppet og danset og gav alle innen en radius på tyve meter store klemmer. Etterpå gikk jeg opp på rommet mitt og skrek litt i puta mi, før jeg ringte mamma (som på denne tiden var i Tyskland og akkurat var ferdig med å skifte ut hofta) og fortalte den gledelige nyheten.

Siden den dagen har jeg fått daglige gledessjokk og lykke-frysninger.