T. G. I. F.

Nå tror du sikkert at dette er et innlegg om at det er fint at det er fredag.

Det er jo fint at det er fredag, selvfølgelig (selv om det ikke betyr så mye når det er sommerferie og jeg uansett jobber hele tiden), men det er ikke dét dette innlegget skal handle om.

TGIF er nemlig restaurantkjeden over alle restaurantkjeder. Eller, det er i hvert fall det jeg alltid har hørt. Jeg hadde nemlig ikke spist på en av restaurantene inntil nå nylig. En søndag for noen uker siden, for å være mer nøyaktig (ikke veldig nøyaktig, jeg innser det.)

Vi (Brage, Mai og jeg) Brage=andreåring, Mai=tredjeåring) hadde avtalt å møtes en stund, og den søndagen passet det altså endelig.

Jeg hadde tilbragt hele helga i Oslo på besøk hos Mona (tidligere au pair) og søndag hadde vi vært på Astrup Fearnley-museet (anbefales på det aller, aller sterkeste.) Mona tok trikken hjem ca klokka 16:30 og da hadde jeg tid til å stikke en tur innom Nobels Fredssenter før jeg skulle møte de andre under den store tavla på Oslo S en time senere. Tiden gikk fort inne i fredssenteret (veldig interessant utstilling om sosiale mediers rolle i demokratiet bla.), for da jeg kom ut var klokka ti på halv (fem). Det var her ting gikk galt.

Her har jeg prøvd å illustrere hvor jeg -trodde- jeg var i forhold til Oslo S sammenlignet med hvor jeg faktisk var i forhold til Oslo S. Grønn flekk er hvor Oslo S er, rød flekk er hvor jeg -trodde- Oslo S var. Markøren er hvor jeg befant meg:

Utifra illustrasjonen kan man forstå at jeg var ca seks ganger så langt unna Oslo S som det jeg trodde jeg var. Jeg forsøkte halvhjertet å, for første gang noensinne, gi kart- og GPS-funksjonen på telefonen en sjanse, men jeg skjønte ikke så mye. Jeg gikk litt desperat frem og tilbake foran rådhuset før jeg omsider sendte en melding til de to andre hvor jeg forklarte situasjonen (“Jeg trodde rådhuset lå rett ved Oslo S, heh”) og spurte om den raskste veien til Oslo S. Til min store lettelse svarte de at jeg bare kunne vente ved rådhuset og at de skulle komme og møte meg der.

Altså gikk jeg bort til rådhuset og ventet. Jeg så meg rundt og så fikk jeg øye på dem. Trodde jeg. Men det var ikke Brage og Mai likevel. Det var noen anre som overhodet ikkelignet på Brage og Mai. Dette gjentok seg litt flere ganger enn jeg er villig til å innrømme, så vi lar det være med det. Da jeg hadde ventet enda litt lenger slo en tanke ned i hodet mitt: Hva om Brage og Mai hadde ment at vi skulle treffes på den andre siden av rådhuset? (Jeg satt foran en av statuene på siden nærmest sjøen.)

Altså gikk jeg rundt rådhuset og satte meg på kanten av den ene fontenen og følte meg som den solhatt-bekledde kvinne-hovedpersonen i en romantisk roman.

Litt alá dette coveret her, bare med fontene:

 

Altså satt jeg der og drømte meg inn i den herlige historien om livet mitt som selvfølgelig er spennende nok til å bli en bra roman. Og så så jeg dem. Der kom de gående. Brage og Mai. Jeg ble kjempegira og glemte at jeg egentlig bare skulle sendt dem et forførende blikk (solhatt-kvinne, remember?) Jeg gikk mot dem med åpne armer fordi jeg ikke visste hva ellers jeg skulle gjøre. (Yeey, klemmer!)

Da spørsmålet om hvor vi skulle spise dukket opp, falt avgjørelsen raskt på… Ja, hvis du ikke har skjønt det, så kan du ha det så godt eller lese introen til innlegget en gang til. Vi gikk mot restauranten og snakket og jeg koste meg veldig. Da vi kom frem måtte vi stå litt i kø.

Du vet hvor irriterende det er når du står i kø inn til en restaurant, ikke sant? Da vet du sikkert også hvor irriterende det er at en som ser ut som om han kunne jobbet der ser på deg og sier noe og så misforstår du og tror at han spør om hvor mange dere er og så svarer du at “Vi er tre!” og går mot ham og så ser han veldig rart på deg og så kommer kompisen hans fram fra køa og så var det egentlig ham han snakket til? Jepp, du kjenner følelsen? Det var nemlig akkurat det som skjedde. Emneknagg kleint.

Vi fikk omsider satt oss og (etterhvert) bestilt (Vi bestilte en vanlig Friday’s burger) Ja, vi var på TGI Friday’s, noe som virkelig sier seg selv.)

Jeg var kjempespent, men ikke så veldig nervøs. Det var liksom ingen grunn til det, fordi de to andre var så hyggelige og avslappede. Mens vi ventet på maten snakket vi om masse LPC-relatert. Jeg fikk et enda mer tydelig bilde av skolen og det gikk opp for meg at dette skulle bli skolen min. Sykt.

Vi snakket om masse. Jeg orker ikke gjengi alt her, men vi sveipet blant så mye annet innom forventningene mine, hva alle skulle i sommerferien, og tingene jeg gruet meg til (nevnt i et tidligere blogg-innlegg).

Det var veldig ålreit å få førstehånds info fra UWC-hverdagen, og jeg ble i grunn mye mer avslappet. (Forresten fikk jeg for litt siden en kjempehyggelig facebook-melding fra Harriet, min svenske andreåring, som også var veldig beroligende, så jeg er for tiden på generell basis veldig beroliget.) Misforstå meg rett; jeg trengte ikke egentlig å beroliges. Jeg freaka tross alt ikke heelt ut å måtte dele rom med tre andre, men jeg har jo tenkt en del på det. Koselig å bli beroliget, uansett.

Etter at vi hadde spist en helt okei burger (TGIF er oppskrytt #sorrynotsorry) og sittet utover og snakket, var det på tide å bryte opp. Fordi risikoen for at jeg kom til å gå meg bort var såpass stor, fulgte Brage og Mai meg til T-banestasjonen ved Nationaltheateret. Der sa vi hadet og “ses”. Det blir nok en stund til jeg ser Mai igjen, men neste gang jeg ser Brage eR JEG I HONG KONG. Hellyass!!

Stikkordsoppsummering av ettermiddagen/kvelden:

– Hvor er Oslo S
– Eh
– ææh
– Å hey
– TGIF, it is, then
–  Li Po Chun yeeah
– burger
– historie-faget blir spennende
– Brage skal til Kina og bli flink i kinesisk
– detta blir kult
– hadebra, vi seeS I HONG KONG

Sjølvknips vi tok etter endt restaurantbesøk:

 

Jeg koste meg.

 

Outro:

Dette blogg-innlegget kom lovlig sent med tanke på at de omtalte hendelsene foregikk for nesten en måned siden. ups. Skal skjerpe meg, heh.