Santa Claus Is Coming To Town

I dag er første skoledag i Norge. Det er også den første første skoledagen i mitt liv som jeg ikke er på.

 Rar følelse – definisjon:

Sitte hjemme og ikke være på skolen på første skoledag

Nå har jeg ikke sittet hjemme hele dagen. Det sørget min kjære arbeidsgiver for (Hei, Charlotte) da hun spurte om jeg kunne jobbe klokken 8 i morges. Det gjorde jo hele greia enda rarere. Jeg sto nemlig opp på samme tidspunkt som jeg PLEIDE Å GJØRE DA JEG GIKK PÅ SKOLEN. (Jeg må bare tenke over hvor rart det er å skrive den setningen.)

 

Der. Ferdig. Jeg skal jo strengt tatt fortsatt gå på skole.

 

Så i morges gjennomførte jeg den vanlige skole-rutinen, bare at istedet for å dra på skolen, dro jeg på jobb for å ordne i stand kaffe og kringle til 38 pensjonister. (Jeg jobber på Skafferiet, den eneste kafeen på Helgøya og ja, vi har ganske mange pensjonister på besøk.)

Mens jeg jobbet, tenkte jeg på hvor fort sommeren har gått. Jeg husker fortsatt da jeg begynte å jobbe der i mai. Det føles veldig lenge siden. Jobbdagen gikk også fort; pensjonistene skulle raskt videre til Eidsvoll.

Nå er jeg hjemme igjen, og har ingen pensjonister til å avlede meg fra tankene på alle vennene mine som er på skolen. Det føles egentlig litt ut som om jeg har dratt allerede, her jeg sitter og hører på julesanger (JA, jeg hører på julesanger. Alt er så rart akkurat nå, SÅ HVORFOR IKKE.)

Dette er CD’en jeg hører på. Den er fantastisk, selv om jeg ikke helt skjønner tittelen. Jeg mener, “Stjerne Jul”? Hva prøver de å formidle? “Stjerne-jul”? Altså en jul full av stjerner? Sangstjerner eller de som blinker så fint der oppe i uendeligheten…? HAHAHAHA, neida bare tuller. Eller gjør jeg det? Hva er tull…? Er vi ikke alle egentlig døde? Før eller siden?

Uansett, jeg har skrevet en liste over ting jeg skal gjøre for å fylle tiden fram mot avreise (29. august):

• Pakke (Nei, jeg har ikke begynt enda, heh.)
• Shoppe klær jeg kan pakke
• Besøke ungdomsskolen med Rebecka (som snart drar til Sverige igjen.)
• Besøke Stange videregående og kose litt med klassa.
• Kjøpe inn typisk norske ting som jeg kan gi bort i bursdagsgave
• Lese ferdig Monsters of Men (tredje boka i Chaos Walking-trilogien. Jeg fikk triologien anbefalt av Johanna i den tidligere (*skrur opp Rudolph The Rednosed Reindeer på full guffe*) klassa mi, og jeg elsker den.)
• Si hade[t] (?) til venner.
• Levere tilbake ting jeg har lånt av folk.
• Rydde i tingene mine.

Jeg har elleve dager på meg. Jeg tror jeg skal lage en plan med tidspunkter. ø

Jeg begynner virkelig å glede meg, forresten. Flere av de andre norske co-year’ene (åh, jeg elsker å bøye engelske ord på norsk) har reist allerede. Det gjør jo ikke at jeg får lyst til å dra selv i det hele tatt. Det er som om de har kommet over på den kule siden av gjerdet og her henger jeg og ser på og venter på at det blir min tur.

Men nå må jeg begynne å pakke. Eller i hvert fall skrive ferdig pakkelista. Her er den så langt:

 

Ja, og så har jeg funnet ut at jeg skal la iPhonen ligge igjen hjemme. Fordi:

– Den stjeler tid.
– Man blir dum av skjerm, og
– jeg har jo computer’n 😉
– Mange på skolen har ikke all verden, og da er det ikke vits i å gni det inn.- EY, jeg vil prøve.

 

Peace off

T. G. I. F.

Nå tror du sikkert at dette er et innlegg om at det er fint at det er fredag.

Det er jo fint at det er fredag, selvfølgelig (selv om det ikke betyr så mye når det er sommerferie og jeg uansett jobber hele tiden), men det er ikke dét dette innlegget skal handle om.

TGIF er nemlig restaurantkjeden over alle restaurantkjeder. Eller, det er i hvert fall det jeg alltid har hørt. Jeg hadde nemlig ikke spist på en av restaurantene inntil nå nylig. En søndag for noen uker siden, for å være mer nøyaktig (ikke veldig nøyaktig, jeg innser det.)

Vi (Brage, Mai og jeg) Brage=andreåring, Mai=tredjeåring) hadde avtalt å møtes en stund, og den søndagen passet det altså endelig.

Jeg hadde tilbragt hele helga i Oslo på besøk hos Mona (tidligere au pair) og søndag hadde vi vært på Astrup Fearnley-museet (anbefales på det aller, aller sterkeste.) Mona tok trikken hjem ca klokka 16:30 og da hadde jeg tid til å stikke en tur innom Nobels Fredssenter før jeg skulle møte de andre under den store tavla på Oslo S en time senere. Tiden gikk fort inne i fredssenteret (veldig interessant utstilling om sosiale mediers rolle i demokratiet bla.), for da jeg kom ut var klokka ti på halv (fem). Det var her ting gikk galt.

Her har jeg prøvd å illustrere hvor jeg -trodde- jeg var i forhold til Oslo S sammenlignet med hvor jeg faktisk var i forhold til Oslo S. Grønn flekk er hvor Oslo S er, rød flekk er hvor jeg -trodde- Oslo S var. Markøren er hvor jeg befant meg:

Utifra illustrasjonen kan man forstå at jeg var ca seks ganger så langt unna Oslo S som det jeg trodde jeg var. Jeg forsøkte halvhjertet å, for første gang noensinne, gi kart- og GPS-funksjonen på telefonen en sjanse, men jeg skjønte ikke så mye. Jeg gikk litt desperat frem og tilbake foran rådhuset før jeg omsider sendte en melding til de to andre hvor jeg forklarte situasjonen (“Jeg trodde rådhuset lå rett ved Oslo S, heh”) og spurte om den raskste veien til Oslo S. Til min store lettelse svarte de at jeg bare kunne vente ved rådhuset og at de skulle komme og møte meg der.

Altså gikk jeg bort til rådhuset og ventet. Jeg så meg rundt og så fikk jeg øye på dem. Trodde jeg. Men det var ikke Brage og Mai likevel. Det var noen anre som overhodet ikkelignet på Brage og Mai. Dette gjentok seg litt flere ganger enn jeg er villig til å innrømme, så vi lar det være med det. Da jeg hadde ventet enda litt lenger slo en tanke ned i hodet mitt: Hva om Brage og Mai hadde ment at vi skulle treffes på den andre siden av rådhuset? (Jeg satt foran en av statuene på siden nærmest sjøen.)

Altså gikk jeg rundt rådhuset og satte meg på kanten av den ene fontenen og følte meg som den solhatt-bekledde kvinne-hovedpersonen i en romantisk roman.

Litt alá dette coveret her, bare med fontene:

 

Altså satt jeg der og drømte meg inn i den herlige historien om livet mitt som selvfølgelig er spennende nok til å bli en bra roman. Og så så jeg dem. Der kom de gående. Brage og Mai. Jeg ble kjempegira og glemte at jeg egentlig bare skulle sendt dem et forførende blikk (solhatt-kvinne, remember?) Jeg gikk mot dem med åpne armer fordi jeg ikke visste hva ellers jeg skulle gjøre. (Yeey, klemmer!)

Da spørsmålet om hvor vi skulle spise dukket opp, falt avgjørelsen raskt på… Ja, hvis du ikke har skjønt det, så kan du ha det så godt eller lese introen til innlegget en gang til. Vi gikk mot restauranten og snakket og jeg koste meg veldig. Da vi kom frem måtte vi stå litt i kø.

Du vet hvor irriterende det er når du står i kø inn til en restaurant, ikke sant? Da vet du sikkert også hvor irriterende det er at en som ser ut som om han kunne jobbet der ser på deg og sier noe og så misforstår du og tror at han spør om hvor mange dere er og så svarer du at “Vi er tre!” og går mot ham og så ser han veldig rart på deg og så kommer kompisen hans fram fra køa og så var det egentlig ham han snakket til? Jepp, du kjenner følelsen? Det var nemlig akkurat det som skjedde. Emneknagg kleint.

Vi fikk omsider satt oss og (etterhvert) bestilt (Vi bestilte en vanlig Friday’s burger) Ja, vi var på TGI Friday’s, noe som virkelig sier seg selv.)

Jeg var kjempespent, men ikke så veldig nervøs. Det var liksom ingen grunn til det, fordi de to andre var så hyggelige og avslappede. Mens vi ventet på maten snakket vi om masse LPC-relatert. Jeg fikk et enda mer tydelig bilde av skolen og det gikk opp for meg at dette skulle bli skolen min. Sykt.

Vi snakket om masse. Jeg orker ikke gjengi alt her, men vi sveipet blant så mye annet innom forventningene mine, hva alle skulle i sommerferien, og tingene jeg gruet meg til (nevnt i et tidligere blogg-innlegg).

Det var veldig ålreit å få førstehånds info fra UWC-hverdagen, og jeg ble i grunn mye mer avslappet. (Forresten fikk jeg for litt siden en kjempehyggelig facebook-melding fra Harriet, min svenske andreåring, som også var veldig beroligende, så jeg er for tiden på generell basis veldig beroliget.) Misforstå meg rett; jeg trengte ikke egentlig å beroliges. Jeg freaka tross alt ikke heelt ut å måtte dele rom med tre andre, men jeg har jo tenkt en del på det. Koselig å bli beroliget, uansett.

Etter at vi hadde spist en helt okei burger (TGIF er oppskrytt #sorrynotsorry) og sittet utover og snakket, var det på tide å bryte opp. Fordi risikoen for at jeg kom til å gå meg bort var såpass stor, fulgte Brage og Mai meg til T-banestasjonen ved Nationaltheateret. Der sa vi hadet og “ses”. Det blir nok en stund til jeg ser Mai igjen, men neste gang jeg ser Brage eR JEG I HONG KONG. Hellyass!!

Stikkordsoppsummering av ettermiddagen/kvelden:

– Hvor er Oslo S
– Eh
– ææh
– Å hey
– TGIF, it is, then
–  Li Po Chun yeeah
– burger
– historie-faget blir spennende
– Brage skal til Kina og bli flink i kinesisk
– detta blir kult
– hadebra, vi seeS I HONG KONG

Sjølvknips vi tok etter endt restaurantbesøk:

 

Jeg koste meg.

 

Outro:

Dette blogg-innlegget kom lovlig sent med tanke på at de omtalte hendelsene foregikk for nesten en måned siden. ups. Skal skjerpe meg, heh.

 

Det ekke så lett

“Joining papers.”

To så tilsynelatende uskyldige ord. Trodde jeg.

Jeg heter Magnus Korsæth, velkommen til “Joining papers”-helvete.

 

Da jeg fikk brevet om at jeg hadde blitt offisielt akseptert som elev ved LPC fikk jeg også beskjed om å sjekke ut joining papersene (herlig bøying av fremmedord, eg veit) på skolens nettside og levere det som var nødvendig.

Hva jeg så for meg:
– Søt liten visumsøknad hvor jeg basically bare måtte underskrive.
– Søt liten “jeg aksepterer skoleplassen”-avtale som jeg måtte underskrive.

Hva det egentlig var:
– Ikke søt liten visumsøknad.
– Stor kronglete visumsøknad.
– “Consent form”/Samtykke-skjema (Foreldre må krysse av hva jeg har lov til. Reise utenom Hong Kong etc.)
– “Influenza Vaccination Consent form” (Er det greit at jeg får influensvaksine på skolen?)
– “Your Data”-skjema (Personverns-skjema)
– “Student Data”-skjema (informasjon om meg og foreldrene mine)
– “Medical Report” – (All helse- og vaksinasjonshistorikk, skal forklare mer seinere)
– Fagvalgs-skjema
– Ankomst-skjema (Når ankommer jeg med flyet? Hva slags flyselskap flyr jeg med? etc.)

Offentlig sektor kan ta seg en bolle. Dette er det jeg kaller skjemavelde.

Jeg fikk underskrevet og fylt ut det meste ganske tidlig sammen med pappa. Visumsøknaden sendte jeg for to uker siden sammen med consent-skjemaet og en kopi av mitt og pappas pass (Okei, genitivsformen av “pappa” er litt fæl. Veien er kort til “pappas yacht og sommerhus på Ibiza”, liksom.)

I dag var jeg på legesenteret for å få fylt ut Medical Report-en, noe som sannelig ikke var så lett.
Den skal inneholde:
– All praktisk info om meg (høyde, vekt, puls, blodtrykk, statusen til sytemene mine (Sentralnervesystemet og masse andre systemer med fancy navn som jeg ikke husker.)
– Rapport fra røntgenbildene* av lungene mine (Jeg tok røntgenbildene forrige uke)
– Vaksinasjonshistorikken min
– Urinprøve-rapport
– Blodprøveresultater
– Helsehistorikken min (Har jeg hatt øreinfeksjon? Allergier? Gått hos psykolog?)
    * Utdyping av dette
– Eventuelle sykdommer innad i familien

Legen min (som forresten heter Hanne og er veldig ålreit) fylte ut det hun kunne, men det var en del som måtte ordnes før hun kunne fortsette:

1. Blodprøve måtte tas
2. Urinprøve måtte tas

Da er det litt interessant at to av de tingene jeg misliker sterkest her i verden er:
1. Blodprøver
2. Urinprøver

Blodprøver liker jeg ikke fordi jeg ikke er en nåle-person. Å få nåler og kanyler stukket i blodårene er ikke helt min greie, da, kan du si. Blod står heller ikke særlig høyt på listen min over, eh, ting generelt. Det kan hende at jeg inbilte meg det, men jeg sverger på at jeg mistet følelsen i armen da de tappet blodet. To hele reagensglass med blod tok de. Hånda mi var helt hvit, jeg kødder ikke.

Urinprøver. Ah, hvor skal jeg begynne? Jeg tror ikke jeg skal begynne i det hele tatt, for å være ærlig. Urinprøver er kleint og jeg har bare tatt to i hele mitt liv, begge på grunn av UWC. Urinprøve trengs nemlig i søknaden også. Hvis ikke det er selve definisjonen på dedikasjon, så vet sannelig ikke jeg.

Nå mangler jeg å ta vaksine på Hepatitt A og B og så er det meste i orden.

Det jeg sitter igjen med etter å ha fylt ut masse skjemaer og ha vært på legesjekk:
– Skolen overlater ingenting til tilfeldighetene, her skal alle være friske (noe som egentlig er en trygghet)
– UWC er seriøse greier (det visste jeg egentlig fra før)

Jeg anbefaler alle fremtidige søkere å begynne med helse-skjemaet tidligere enn meg. Det er fint å ha god tid!

Her er enda et av skolebildene som jeg koser meg med om kveldene:

 

 

 

 

 

Mitt inntrykk av LPC så langt – forventninger og tanker

Naturlig nok tenker jeg mye på skolen jeg skal til.

Her er noen bilder (som jeg blir utrolig gira av å se på.)

Hva jeg “gruer” (hallo, jeg gruer meg egentlig ikke, DETTA BLIR AWESOME som vi sier på hedmarken) meg til:

• Å dele rom med tre andre
  Jeg er en sosial person som elsker mennesker, men på rommet mitt liker jeg å være alene. Jeg liker å sovne alene, jeg liker å våkne alene. Her får privat-Magnus noe å bryne seg på. Må nok finne meg et annet privat sted på skolen hvor jeg kan trekke meg tilbake.
• Slitsom skole
  Okei, dette gruer jeg meg egentlig ikke til. Tror det blir veldig fint å få utfordringer. Allikevel ble jeg litt svett (“svett” som i “nervøs”) da jeg kom over siden www.ibquotes.com. Her leste jeg blant annet:

  – You know you’re in IB when you procrastinate by doing less important homeworkog

  – You know you’re at a UWC when you go to bed at 3:00 AM and think it’s an early night.

  Lovende…
  I tillegg snakket jeg med Ingrid (Alumni fra Swaziland) på introhelga og hun introduserte begrepet “allnighter” som vil si at du er oppe hele natten for å gjøre deg ferdig med skolearbeidet. Jeg snakket også med Mai (tredjeåringen min fra LPC) som sa at hun basically hadde brukt sommerferien på lekser. Yey.

  Et annet aspekt ved å gå på en skole med veldig høyt akademisk nivå, er at det er så mange som er bedre enn meg. Det tror jeg kommer til å bli en tøff overgang fra å ha vært blant de beste i klassen helt siden ungdomsskolen. No more of that now, I guess.
  

• Insekter
  Bakgrunnsinfo om meg før jeg skriver videre:
  – Jeg er kjemperedd for insekter. 

  På introhelga traff jeg Simon (som skal til UWC South East Asia i Singapore), lillbroren til Lucas (Mais co-year, min tredjeåring, akkurat ferdig på LPC). Simon fortalte med innlevelse denne historien (forsøkt gjengitt så godt jeg kan):
  
  Lucas lå i sengen sin og kjente at han klødde litt på leggen. Først tenkte han ikkenoe på det, men etterhvert ble kløen litt mer tydelig, og Lucas innså at dette ikke bare var vanlig kløe. Han gløttet innunder dyna og der så han et gigantisk tusenbein som lå og krafset på benet hans. (Simon viste størrelsen med hendene) to desimeter, minst.) 

  Kanskje unødvendig å nevne, men dette synes jeg var litt udelikat. Historien stemmer godt overens med annet jeg har hørt. Hong Kongs insekter er større enn Norges, og jeg synes de vi har her er skumle nok. Kanskje de neste to årene hjelper meg å komme over den på-kanten-til-panikkaktige redselen for insekter, men allikevel; ERS.

• Strenge regler
  Jeg har lest gjennom skolens reglement og i tillegg til nulltoleranse for noen form for bruk av rusmidler, uhyre strenge rammer rundt fysisk kontakt, og krav om rapport fra alle elev-turer, har vi inne/legge-tider som må holdes.

  Det betyr basically:
  – Ikke noe kokain for meg.
  – Ikke noe alenetid med læreren på et rom med låst dør (Ja, det står så spesifikt i Policy-heftet.)
  – På hverdager må jeg være tilbake på campus innen klokka 21, og i helger innen klokka 23.
  – Vi har leggetider
  – vi får ikke sove i hverandres senger
  – masse andre reglerJeg vet ikke helt hvorfor det sjokkerte meg, men folk er faktisk blitt utvist på grunn av regelbrudd (Jeg har aldri opplevd det før, okeei?!)

  Uansett, jeg er villig til å ofre litt av den friheten jeg har nå for UWC-opplevelsen. Her er grunnene:

 

Ting som gjør at jeg gleder meg:

• Å få gode venner fra hele verden
  Alle de kommende førsteåringene på LPC har en facebookgruppe -og chat hvor vi skriver med hverandre. Alle virker kjempehyggelige og kule! Jeg gleder meg til å bli kjent med alle og bli en del av skole-samfunnet; Jeg kommer alltid til å ha venner i nærheten!
• En god utdanning
  En god utdanning er uhyre viktig for å komme seg opp og frem her i livet (MINE words of wisdom som ALDRI er blitt sagt før.) Jeg kan godt tenke meg en karriere innen internasjonale relasjoner (Jeg er visstnok ikke den eneste, ifølge denne videoen: Shit UWC Students Say) og da er UWC utrolig fint å ha i bunnen. Når flere av de mest prestisjetunge universitetene i verden i tillegg kommer på besøk for å rekruttere studenter, kan jeg med sikkerhet si at denne utdanningen ikke er noe å kimse av!
• Emma “Ellar isje”* Franck-Gwinnell (Hahah, jeg elsker å putte kallenavn inn i de ekte navnene til folk med gåseøyne rundt)
  Min flotte co-year som jeg fikk et herlig inntrykk av under intro-helga! Og det er bra, forr hun er en av tre nordmenn på hele skolen (Brage og Siren, andreåringene mine, virker forresten også veldig hyggelige!) Jeg gleder meg til å spise Freia Melkesjokolade med henne og mimre tilbake til det kalde nord ❤
  
  *”Ellar isje” er et uttrykk som ble skapt under en heftig volleyballkamp på introhelga.Emma har en blogg, hun også. Hennes er på engelsk og utrolig informativ. Sjekk den ut her.
• Svømmebassenget
  Trenger jeg si mer? 

  

• China Week
  En hel uke hvor vi velger oss et prosjekt i fastlands-Kina som vi deltar i. Kan feks være engelskopplæring for barn eller å jobbe for en annen ideell sak. Å gjøre noe bra for andre + KINAAA = Helvete ja (HELL YESS).
• Senga mi
  Jeg gleder meg til å sove i en seng i Hong Kong, jeg gleder meg til å våkne i et annet land, og jeg gleder meg til å ligge og se ut av vinduet på naturen og den eksotiske verdenen utenfor som er så ulik alt hjemme.
• Byen
  Jeg er egentlig ikke noe bymenneske, men det er vel fordi jeg aldri har bodd i en by. Okei, da, så har jeg bodd annenhver uke i Brumunddal siden for noen år siden, og rent offisielt sett er Brumunddal en by, men hvis du har vært i Brumunddal, vet du at det ikke er det (en by, altså.) Et sted som derimot er det, er HONG KONG. Jeg mener, Hong Kong er byenes konge. Kongen på haugen for realz. Har du sett noe mer byete enn et bilde av Hong Kongs skyline?Bare ta en titt på dette:

  

  BY.

• Quan Cai
  LPCs versjon av CAS (Creativity, action, service => obligatoriske aktiviteter utenom skolen) Del av IB-utdanningen)
  Jeg er ikke helt sikker på hvile quan cais jeg velger enda, men de har utrolig mange spennende å velge mellom! (Eget innlegg om valg av disse kommer senere.)

Dette er jo selvfølgelig bare et lite utdrag av hva jeg gleder meg til. Jeg gleder meg veldig til veldig mye.

Inntrykket mitt av LPC er veldig bra, selv om jeg ikke helt vet hvordan skolebyggene er. På bildene jeg har sett, ser de veldig fine ut, men jeg har fått inntrykk av at de er litt slitte.

LPC har fire blokker som elevene bor i (GALTVORT MUCH?) som offisielt heter Block 1,2,3 og 4, men blant elevene kalles blokkene Phoenixes, Dragons, Turtles and Pandas (Jeg husker ikke heelt i hvilken rekkefølge.) Brage er panda og Siren er skilpadde, noe som betyr at jeg og Emma blir enten føniks eller drage.

Jeg vil aller helst bli føniks fordi:
1. Fønikser er kule.
3. Jeg får en unnskyldning for å synge “Rise Like A Phoenix” fra mgp mens jeg står i dusjen.

Okei, det var vel det. Skriver mer hvis jeg kommer på mer senere.

Utvelgelsesprosessen og ventetida

Utvelgelsesprosessen til UWC er slik for nordmenn:

1. Du sender en søknad til den norske nasjonalkomiteen.
2. Nasjonalkomiteen innkaller deg eventuelt til intervju.
3. Nasjonalkomiteen nominerer deg eventuelt til en skoleplass.
4. Skolen aksepterer deg sannsynligvis som elev (jeg har ikke hørt om noen hendelser hvor dette har skjedd, det er uhyre sjelden.)

Som man kan se av listen over, er det tre perioder hvor du venter på svar/resultat. De to mest spennende er de to første.

Fristen for å sende inn søknad var 1. februar og innkallelsen til intervjuet kom 27. februar. Det vil si 26 nervepirrende dager før man i det hele tatt visste om man var innkalt til intervju. Intervjuet mitt var 10. mars og på nettsidene sto det at man fikk vite om man ble nominert til skoleplass i midten av april. Med andre ord over en måneds ventetid.

Mens jeg ventet var jeg:
– Utrolig nervøs.
– veldig irritabel
– usikker

Jeg fikk:
– ikke sove om kveldene

Jeg tenkte mye på:
– At jeg sikkert ikke kom inn
– Hvordan jeg skulle takle at jeg ikke kom inn

Tiden fram til jeg fikk brevet var veldig ubehagelig. UWC dukket opp i hodet mitt hele tiden, som regel akkopagnert av tanker om at jeg ikke kom inn. Jeg gikk konstant rundt med en ekkel klump i magen, selv om jeg prøvde å tenke på noe annet.

 

DIKT OM VENTETIDA:

Når kjem brevet?
Eg vil ikkje ha det.
Eg tenkjer på konvolutten
på badet.

Medan eg les
ved lekeplassen.
Medan eg pissar
på skuledassen.

Eg kjem ikkje inn.
Pust roleg no.
Eg kjem ikkje inn.

Allting er mørkt,
håpa er sortbrente.
Eg kan ikkje gjere anna
enn å sitte og vente.

 

Plutselig en dag lå det en brun konvolutt på spisebordet da jeg kom hjem. Jeg var fullstendig uforberedt. Brevet mitt kom nemlig ikke i midten av april, det kom 18. mars!

Mine første tanker var:
1. “De sier fra tidligere til de som ikke kom inn”
2. “Jeg kom ikke inn”

Men da jeg åpnet brevet, falt blikket mitt på den deiligste forsamlingen av ord som jeg noengang har sett. Blant all den andre herlige teksten, sto det med uthevet skrift “Li Po Chun United World College of Hong Kong.”

Jeg hoppet og danset og gav alle innen en radius på tyve meter store klemmer. Etterpå gikk jeg opp på rommet mitt og skrek litt i puta mi, før jeg ringte mamma (som på denne tiden var i Tyskland og akkurat var ferdig med å skifte ut hofta) og fortalte den gledelige nyheten.

Siden den dagen har jeg fått daglige gledessjokk og lykke-frysninger.

 

 

Intervjuet

Da jeg ble invitert til intervju, ble jeg vanvittig lettet. Nå var det ca 2/3 sjangse for at jeg kom inn på en av skolene! Samtidig ble jeg enda mer stresset. Når jeg hadde kommet helt til intervjuet, hva om jeg var en av de som ikke gikk videre? Jeg brukte mye tid til å tenke på dette, og prøvde å forberede meg så godt jeg kunne. Jeg hadde lest fra før at intervjuerne kom til å spørre spørsmål om søknaden min, så jeg passet på å lese gjennom den et par ganger til. I tillegg sendte jeg en e-mail til Andreas Noer (alumni fra Red Cross Nordic og sønn av Ingrid Noer) Ingrid Noer hadde jeg møtt på Hedmark Venstres årsmøte og vi hadde snakket om UWC og at sønnen hennes hadde gått der) og spurte om han hadde noen tips. Her er svar-e-mailen han sendte meg:

Morn, Magnus! Det er noen år sida jeg hadde intervjuet mitt, men av ting du bør ha tenkt gjennom på forhånd er hvorfor du vil åke til UWC, hvilken forskjell du kan utgjøre der, hvordan du kan fronte Norge, hva poenget med UWC er og hvorfor du er en kvalifisert kandidat. I tillegg kan det være smart å lese gjennom søknaden din en ekstra gang, og ellers er det bare å sørge for at du er opplagt på intervjudagen og være deg seg. Lykke til!

Altså ble mye av tiden fra mot 10. mars brukt til å tenke over dette, og som skrevet over, hadde jeg søknaden min å støtte meg til.

Lite avbrekk for å si hva jeg kom fram til incoming (her skulle jeg jo finne gode ting som skulle selge meg inn hos juryen, så watch out for litt selvskryt.)

Grunner til hvorfor jeg vil begynne på et UWC:
1. Å få muligheten til å møte mange forskjellige nasjonaliteter, kulturer og spesielt mennesker i et globalt og eksotisk miljø.
2. Jeg vil bli kjent med verden ved å
3. få gode venner.
4. Jeg liker tanken på å leve i et annet land og oppleve dette landets kultur (Hint: Jeg vil til en skole i utlandet)
5. UWC har en akademisk tyngde som jeg tror et fremtidig universitet/arbeidsgiver vil verdsette,
6. det gjør i hvert fall jeg.
7. IB-systemet passer meg godt, med en fin mulighet for å fordype meg i fagene

Hvilken forskjell jeg kan utgjøre der:
– Jeg er en fargerik,
– åpen person som er
– glad i å diskutere

Hvordan jeg kan fronte Norge:
– Ta med kulturen (pianonoter, Grieg osv.)
– Fortelle om de absurde dilemmaene vi møter (ikke bruke mer penger.)
– DEMOKRATI, bitchez

Poenget med UWC:
– sjekk ut egen UWC-side på bloggen som jeg har laget her.

Jeg er en kvalifisert kandidat fordi:
– Jeg er engasjert i en hel del forskjellige aktiviteter (Teater, noe sport, musikk, og politikk i forskjellige rammer.)
– Jeg er nysgjerrig på og interessert i verden.
– Jeg gjør det bra på skolen.
– Jeg vil:
* lære
* begynne på et UWC

 

INTERVJUDAGEN

Jeg dro til Oslo fra morgenen av med tog. Jeg hadde sagt til klassen at jeg skulle til den tyske ambassaden for å ordne med dobbelt statsborgerskap (oh, the lies…) Togturen ble brukt til å lese gjennom nettsidene til de forskjellige skolene, slik at jeg best mulig kunne begrunne hvorfor jeg ville til Asia. Jeg ankom Oslo med good margin, slik at jeg ikke hadde for dårlig tid til å finne fram til intervjulokalet (Røde Kors-huset i Hausmannsgata.) Det viste seg å være smart. Her er hvordan jeg skulle kommet meg dit på ca 7 min:

Slik kom jeg meg dit på 65:

Godt jeg hadde nesten to timer på meg.

Da jeg omsider ankom Røde Kors-huset var jeg ganske fortumlet. Rett før jeg gikk inn, fant jeg, av alle ting, en mutter, og fordi jeg på dette tidspunktet var så sykt nervøs, bestemte jeg meg for at dette var lykke-mutteren min. I skrivende stund aner jeg ikke hvor jeg har lagt den, men 10. mars, da jeg skrittet inn i inngangspartiet på Røde Kors-huset, var det kun denne mutteren som holdt meg gående. Jeg ble vist bort til et lite bord blant en haug med bokhyller hvor det satt:

– 1 stk. Tiril (hun kom senere inn på Robert Borsch UWC i Tyskland)
– 1 stk. trøstevakt (tidligere UWC-elev som har som oppgave å berolige oss intervjuobjekter.)

På bordet lå det:
1. Druer
2. Kjeks
3. små søte info-hefter.

Trøstevakten (som jeg ikke har sjangs til å huske navnet på) hadde gått på Atlantic College i Wales og han var kjempehyggelig og beroligende. Så kom Kari Skogen (Dama fra Vest-Agder som har ordnet alt det praktiske med søknader og greier) og hentet Tiril. Deretter kom Anne (hun jeg møtte på togstasjonen før introhelga, remember?) med moren sin og så gikk tiden veldig fort. Plutselig var Tiril tilbake og det var min tur. På de hundre meterne bort til intervjurommet glemte jeg alt jeg hadde forberedt av svar og smarte formuleringer.

Kari var en hyggelig, gråhåret dame som snakket koselig. Synd at jeg ikke egentlig fikk med meg ett eneste ord. Da vi kom fram til døra hvor juryen ventet, sa Kari at jeg skulle hilse på alle først. Så åpnet hun døren. Førsteinntrykk av juryen:

– Fire personer.
– 1 stk hyggelig, ung, smilende dame.
– 1 stk litt eldre mann
– 1 stk streng kvinne
– 1 stk yngre mann med litt skjegg.

Jeg kom inn, rakte frem hånden, sa navnet mitt, og satte meg. “Jeg ser du fant plassen din på egenhånd” sa den strenge kvinnen (som jeg hadde glemt navnet på før hun hadde sagt det), men før jeg rakk å reise meg igjen og beklage, sa hun “Vær så god sitt.”

Ting jeg tenkte:
– Der gikk UWC-plassen til helvete

Etter denne herlige åpningen begynte intervjuet. De åpnet med spørsmålet “Hvem er Magnus?” som jo ikke er et veldig enkelt spørsmål å svare på. Jeg klarte å kjøre meg inn i en utredning om familien min og om at den er stor og at vi er mange folk og at jeg ikke har noe imot det, men at det kan bli litt slitsomt noen ganger og da er det fint å kunne trekke meg tilbake på rommet mitt. Basically.

Videre spurte de om engasjement, og da nevnte jeg piano, trening og politikken. Det var i grunn veldig fint å ha søknaden i bunn for da hadde jeg jo tenkt over alt dette fra før! Men da jeg nevnte Unge Venstre og at fylkesstyret var flott og at vi hadde deltatt på landsmøtet sammen og at vi likte å påvirke ting, spurte juryen om hva jeg ønsket å påvirke i Unge Venstre. Spørsmålet kom såpass brått på, så jeg tok det første og beste som falt ned i hodet mitt av uenigheter med partiet; landbrukspolitikken. Selv om jeg er uenig i en del av UVs landbrukspolitikk (økologisk landbruk er nemlig mindre bærekraftig enn konvensjonelt) er ikke dette egentlig en ting jeg brenner for. Allikevel snakket jeg om det. Hva jeg følte meg som:
– hedmarking.

TING JEG HUSKER AT VI SNAKKET OM:
– Alt Andreas tipset meg om.

– Hvilken skole jeg ville til:
Jeg sa at jeg aller helst ønsket meg til Asia fordi jeg er fascinert av kulturen der og fordi det er i Asia fremtiden ligger. De spurte ekstra om jeg ville takket ja til å komme til Red Cross Nordic i Fjaler, noe jeg sa ja til. Jeg sa at jeg ville takket ja til alle skolene, også Waterford KaMhlaba som ikke begynner før i Januar. Jeg tror dette var med på å vise at jeg ikke var for låst på at jeg -måtte- til den og den skolen, altså en positiv ting.

– Hvordan jeg er som romkamerat
Her sa jeg at jeg er ganske opptatt av å ha det ryddig (halvveis sant), og at jeg var bestemt, men godt kunne være med på kompromisser. Ganske diffust, innser jeg nå i ettertid, heh.

– Karakterene mine

– Fraværet mitt (aka de 10 dagene med fravær i tiende)
“Det var en lite praktisk plassert ferie!”

– Helsen min
“Jeg er frisk!”

-Om jeg noen gang har gått på “en smell”
Jeg sa at jeg har klart å unngå det ved å strukturere tankene mine (skrive lister) men at jeg ofte er stresset.

Det er egentlig det jeg husker av intervjuet. Hele seansen gikk latterlig fort (20 min når man er stressa føles som 7, jeg lover.)

På togturen hjem gikk jeg gjennom intervjuet i tankene mens jeg febrilsk gned på lykke-mutteren min (okei, litt sært, men jeg var desperat.) Jeg husket på alt det dumme jeg hadde sagt, alt jeg ikke hadde sagt, og at jeg ikke kom til å få vite noe før i midten av April. Det var ille. Tror jeg skal ha et eget innlegg om ventetiden.

 

 

 

 

 

Introhelga (aka “Parentes-innlegget”)

I helga som var (13. – 15. juni) arrangerte UWC Norge introhelg. Introhelga er en årlig event for alle kommende førsteåringer og deres respektive andreåringer (de som går på et UWC kalles første- eller andreåringer etter hvilket år de går, logisk nok.) Og ja, man har “sine” andreåringer, det vil si de som går på samme skole som en.

Det hele foregikk på idylliske Lunde leirsted, ca 45 minutter utenfor Oslo. Jeg og Emma, min fantastiske co-year (vi er førsteåringer sammen fra Norge), hadde avtalt med vår tredjeåring Mai (to år eldre og akkurat ferdig på LPC) dette begynner å bli innviklet, jeg vet…) at vi skulle møtes en stund før bussen gikk fra Jernbanetorget (“Tigerplassen”, som hedmarkingen Magnus var helt overbevist om at det het) fordi ingen av våre to andreåringer hadde mulighet til å komme på introhelga. Jeg kom med buss for tog en liten time før 14 (tidspunktet vi hadde planlagt å møtes) og leste litt i boka mi (A Game of Thrones.) Da klokken etterhvert nærmet seg 14, gikk jeg til den store tog-tavla (den som viser avgangene og ankomstene til togene) og så meg rundt etter kjente ansikter. Plutselig kjente jeg igjen Anne som jeg hadde møtt på intervju! Det var kjempehyggelig å se at hun hadde kommet inn! Deretter så jeg Emma stående litt bortenfor med moren. Hun kom bort til oss og rakte frem hånden, og dette tolket jeg selvfølgelig en invitasjon til klem (Oh, the awkwardness.) Etter en noe stiv klem, sto vi der, da; Emma, Anne og jeg, og snakket om:
1. Hvilken skole vi var kommet inn på
2. Hvilke fag vi skulle velge
3. Hvor det ble av Mai

Så kom Mai (ca ti minutter forsinket, no biggie) og Anne gikk for å lese, mens jeg og Emma skulle kose oss med tredjeåringen vår (les: spørre henne ut om alt mulig.) Vi gikk og satte oss på operataket. Vi snakket blant annet om:

– Hvordan de forskjellige fagene er
– strenge regler

Deretter viste Mai oss LPC’s årbok som vi fikk bla i. Det var kjempegøy å se, fordi jeg fikk et mye mer håndfast inntrykk av hvordan skolen er (eget innlegg om mitt inntrykk av LPC kommer snart.) Det er jo min tur snart!! Praten var kjempekoselig og vi vendte med godt humør tilbake til Jernbanetorget for å møte de andre norske UWC-førsteåringene. Vi var ganske tidlig ute og møtte Ingrid som hadde gått på Waterford KaMhlaba i Swaziland for 1,5 år siden. Ingrid hadde ansvaret for å samle troppene, noe vi hjalp til med. Jeg fikk utdelt et UWC-flagg som jeg sto og veivet med slik at alle bortkomne UWC-sjeler skulle samles (Bilde befinner seg nederst på første innlegg.)

Bussturen var kjempehyggelig. Jeg satt ved siden av Fanny Løvholm (som også kom fra Hedmark) som skulle til Mahindra College i India. Vi snakket om løst og fast og plutselig var vi fremme. Det var en livlig gjeng som satte seg ved bordene og ble presentert for lederne av helga, Hallvard (Alumni fra Mahindra) og Nils (Alumni fra LPC). Vi fikk praktisk informasjon, oversikt over helga, og utdelt rom. Jeg delte rom med:

– Markus fra Tromsø (Waterford, Swaziland) -> Markus drepte vepsen som kom inn på rommet klokka halv fem søndag morgen, med andre ord er han min evige helt.
– Sven Hermann fra Lillestrøm (Red Cross Nordic, Norge)
– Benjamin fra Oslo (Atlantic College, Wales)

Under grillingen/spisingen gikk alle rundt og minglet og snakket om:

1. Hvilken skole man var kommet inn på
2. Hvilke fag man skulle ta
3. Hvor man kom fra

Etter grillingen hadde vi mange bli-kjent-leker, deriblant navneleken hvor du må si alle de foregående navnene (med en liten twist: du måtte si navnet ditt ooog en ting du likte på samme forbokstav.) De navnene jeg husker best er:
– Gustav Gangster
– Benjamin Banan
– Katharina Kake (Syke, syke jente…) Insider alert)  => Bloggen hennes her (den er bra.)

Videre lekte vi zip, zap boing med cowboy-twist. Vi spilte også en hel del volleyball, på den klassiske alle-skal-med-måten. Dette innebar at vi startet med fin lagoppsetning med tre foran, tre bak, og etter hvert som flere ble med utviklet taktikken seg til 9-personers mølje i fremre venstre hjørne og to stk på høyresida. Da mine volleyballkunster er av sjelden ubrukelighet, tok jeg som vanlig på meg rollen som lagets arrogante, attitude-fokuserte dårlige-taper-bitch. Det lå med andre ord an til k[a]os. Vi brukte de senere timene i peisestua med å snakke og å spille et iPadspill alá “Kortskalle” (Prøv å mim alligatorbryting. Plis.)

Neste morgen badet jeg med et lite knippe folk. Det var kaldt, men koselig.

UNDER: PÅ VEI TIL BADING (Jeg var ikke klar over at dette bildet ble tatt med zoom) selvfølgelig er det dette som jeg ble tagget i på Facebook) Markus til høyre btw.)

Videre hørte vi på flere foredrag, blant andre av elevansvarlige fra nasjonalkomiteen, Aftenpostens debattredaktør, UWC Norges PR-ansvarlig m.fl. Det gikk mye i hva vi som nordmenn kunne tilføre et UWC, hvordan vi skulle fronte UWC utad, hvordan vi skulle oppføre oss, og hva UWC handler om. Vi hadde også en workshop hvor vi gruppevis konkurrerte om hvem som kunne komme opp med det beste Mission Statementet. Emma (co-yearen min, remember?) sin gruppe vant og fikk en Freia Melkesjokoladeplate. Jeg var bitter og, som vanlig, en ganske dårlig taper, men det gikk fort over. Vi spilte mer volleyball og hadde det veldig ålreit. Da vi alle hadde kommet oss gjennom “Hvor skal du, hvilke fag skal du ta, hvor kommer du fra”-samtale-fasen, føltejeg at mye løsnet.

UNDER: BILDE AV GJENGEN SOM HØRER PÅ FOREDRAG

UNDER: BILDER FRA WORKSHOPEN

 

Liste over ting jeg husker best, ikke i kronologisk rekkefølge:
– Mø-duell (Latterlig morsomt alternativ til stein-saks-papir der to stykker står på alle fire, vendt mot hverandre. På signal skal de to løfte hodet, stirre hverandre inn i øynene og skrike “mø” så høyt de klarer. Den første som ler, taper.

– Mango-leken (“I have a mango, I peel the mango, I eat the mango, I swallow, I shit, I pass, I eat, and my body goes relaxed, relaxed, relaxed”) Ringlek fra CISV) CISV er en organisasjon ikke så ulik UWC, men med leir-format og i større grad for barn. Markus, Antonia, Carsten og flere andre i helga var utmerkede ambassadører og jeg fikk lyst til å joine. Link her.)

– Bilde-taking med hvite UWC-t-skjorter

-info om regler

– ALLSANG I PEISESTUA (Kjempekoselig. Antonia  hadde med seg sanghefte med bl.a. Let It Be, Wonderwall, Wherever You Will Go, Blowin’ In the Wind og gitar. Dette var utrolig koselig og ett av de beste minnene fra helga. Allsang=bonding.)

– Nattvandring ned til en strand i nærheten hvor det var full fest. Vi kjørte en litt National Geographic-vinkling hvor vi bivånet dem fra avstand.

UNDER: VOLLEYBALL (Gangster-Gustav in action.)

 

Neste morgen måtte rommet mitt ha kjøkkentjeneste, selv om jeg trodde vi hadde klart å lure oss unna (vi klarte ikke å lure oss unna.) Siden vasket vi rommene og toalettene og hørte på lederen av UWC Norge snakke om UWC. Alle sammen gikk rundt og skrev små hilsener på hverandres hvite t-skjorter med tusj og det hele var grassalt hyggelig. Derfor ble avskjeden desto kjipere. Bussturen hjem tilbrakte jeg ved siden av Hilde fra Kolbotn (aka Swazi-Hilde.) Hun var supersøt og vi arrangerte, med varierende hell, allsang (IGJEN, YASS!) Fremme ved Oslo S, var det tid for avskjed. Vi samlet oss i en ring og ropte “UWC”, “LYKKE TIL” og “HADET” i kor. Deretter ofret vi tre sauer til Belsebub. (Stryk det siste.)

Jeg delte ut min dose klemmer (og manneklemmer.) Lite avbrekk for å analysere manneklemmen incoming:

Manneklemmen består av:
1. Håndtrykk
2. bryst mot bryst
3. klapp på ryggen

Manneklemmen er:
-klein
– kommet for å bli

Menn er:
– generelt for redd for fysisk kontakt med andre menn
– individer som ikke kan generaliseres slik jeg akkurat gjorde. Stryk det som står over, dette er en politisk korrekt blogg.

Da vi hadde klemt ferdig og sagt hadet GIKK ALLE I SAMME RETNING bort til selve togstasjonen. Der dro de fleste (noe som førte til enda en runde med klemmer) noe jeg ble glad for) fordi jeg liker klemmer,) bare tenk på hvor oppsatt jeg var på å klemme Emma første gang vi møttes.) Nå var vi en gjeng som ikke hadde så mye å gjøre fram til de eventuelle flyene gikk (Jeg skulle ta buss for tog, men syntes det var så hyggelig at jeg fant ut at jeg like greit kunne ta en senere buss.) Vi handlet dyr mat på Deli deLuca og satte oss i en park.

Vi spiste og koste oss:
-ALLSANG

Vi fikk tilogmed applaus fra noen andre park-sittere etter Let It Be. #proud.

Vi var altså en gjeng ungdommer som satt i en park med de samme hvite, påskriblede t-skjortene og sang halvgamle sanger.

Hva folk som gikk forbi tenkte:
1. Kristencamp
2. Kristenleir
3. Syngende kristne

Hva jeg tenkte:
-dette er så hyggelig
-jeg eksploderer (fordi det er så hyggelig)

Da jeg omsider måtte gå, innså jeg at det mest sannsynlig er minst ett år til jeg kommer til å se gjengen igjen (ikke Emma, da, heldigvis, men det skjønte dere jo) og det gjorde meg ganske trist. Allikevel følte jeg at denne helga hadde gitt meg en smakebit på UWC-opplevelsen. De forskjellige skolene er heldige som får så hyggelige, åpne og digge mennesker blant elevene sine. På en måte skulle jeg ønske at jeg fikk gå på skole med alle sammen, men da ville det internasjonale aspektet som jeg ser så fram til, bli svekket.

Etter helga har jeg blitt klarere enn noen sinne for å begynne på LPC. Jeg har fått en smakebit, og jeg vil ha mer.

UNDER: MINIATYRBILDE AV T-SKJORTA MI

Takk til Balder Bryn Morslund for at jeg får bruke bildene dine! Det er bra -noen- tar ansvar og foreviger hendelser. (Dette minner meg på at det er -jeg- som må ta bilder til bloggen fremover) Ups) Må kjøpe kamera, I guess.)

 

 

Hvordan det hele startet

Jeg husker ikke helt når eller hvordan min kjære mor kom over UWC, men jeg husker at det var da jeg gikk på ungdomsskolen og at jeg tenkte: “Dette er noe for meg!”

Selv om, eller kanskje fordi,  jeg ble kjent med konseptet en god stund før videregående, ble det hele litt glemt. Jeg hadde mye annet å tenke på; å komme inn på dramalinja, venner, skolearbeidet, håndball, piano, korps ++. Da jeg allikevel, i sommerferien før VG1, begynte å tenke på å søke, var faren min raskt ute med å avfeie det hele.

Argumentene hans var:
– “Du kan dra til utlandet etter at du er ferdig med videregående”
– “Den norske utdanningen er så bra, hvorfor ikke utnytte den?”
– “Jeg har aldri hørt om IB før, jeg betviler utdanningens kvalitet”

Argumentene mine var:
– mangelfulle fordi jeg egentlig ikke visste så mye om UWC.

Faren min var veldig i mot hele greia og sa nei. Det var sommer med mye annet å tenke på. Jeg ga etter og tenkte ikke så mye mer på UWC før jeg traff onkelen min på hytta. Han hadde gått på Atlantic College i Wales, viste det seg, og mente at jeg så absolutt måtte søke. Det samme mente tanta mi da hun og jeg var på tur i Russland sammen senere samme sommer (Sjekk ut bokstavrimet, a.) Allikevel mistet jeg fokuset på UWC da skolen startet; Klassemiljøet var herlig, jeg hadde begynt i Unge Venstre, ting var bra. Jeg hadde ikke noe imot å bli i Norge. Slik gikk tiden fram til 24. januar 2014.

Jeg skulle på Harry Potter-live (rollespill) med Emma fra klassen og skulle ta toget til Oslo. På den lokale togstasjonen (Brumunddal togstasjon består basically av ett hus og en benk) møtte jeg Edel Urstad. Kort avbrekk for å fortelle om Edel Urstad incoming:

Edel Urstad er:
– innflytter på Nes fra Trøndelag
– klesdesigneren bak Edel Design
– ildsjel
– sta
– tidligere elev ved UWC South East Asia i Singapore

Jeg hadde egentlig planlagt å sitte for meg selv på stillevogna og lese “Harry Potter og de vises stein”, men fordi jeg og Edel kjente hverandre såpass godt at det ville vært i strid med sosiale normer å ikke sitte sammen, ble det til at jeg og Edel fant to seter på hver sin side av midtgangen som var ledige og satte oss. Etter de sedvanlige innledende frasene (“Og hvordan går det med [insert family member]”) og en utredelse om Edels livsfarlige hundeallergi gled samtalen sakte over i UWC. Edel hadde nevnt UWC ved en tidligere anledning, og spurte nå om jeg hadde søkt. Det hadde jeg jo ikke og dermed fikk jeg beskjed om at det -måtte- jeg bare gjøre. Edel la ut om hvor fantastisk hun hadde hatt det, hvor mye hun hadde lært, hva hun hadde gjort av CAS-aktiviteter (obligatorisk del av IB-utdanningen) info om dette skal komme snart), og så videre. Da vi hadde nådd et sted mellom Tangen og Eidsvoll, var jeg solgt. Alle de følelsene jeg hadde undertrykt siden juni kom til overflaten; det var jo dette jeg ville, og hadde villet hele tiden! Det var bare det at jeg trengte en togtur med Edel Urstad for å innse det. Det var bare to problemer:

1. Pappa var fortsatt negativ
2. Fristen for innlevering av søknad var om en uke og jeg var på vei til Harry Potter-leir i hele helga.

Det første jeg gjorde da jeg kom fra til høyfjellshotellet i Valdres aka Galtvort, var å sende en melding til pappa:

Forsøk på gjengivelse av tekstemlding til kontakt “Pappa”, 24. Januar, rundt klokka 21:

Hei! Dette kommer sannsynligvis som lyn fra klar himmel, men jeg har bestemt meg for å søke UWC allikevel. Fristen er 1. februar, så jeg må nok kaste meg rundt i uka som kommer. Magnus

Svaret jeg fikk var noe som dette:

Dette synes jeg ikke noe om. Synes dette er en sleip måte å gjøre dette på. Vi har snakket om det før. Du trenger underskriften min for å få søkt.

Jeg skrev:

Kan klare meg med en underskrift. Må gå nå. Snakkes på mandag.

I senere tid innser jeg at pappa hadde rett, og at dette var en ganske sleip fremgangsmåte, men hallo? Det var verdt det.

For da jeg steg av toget søndag kveld og satte meg i bilen, fortalte pappa meg at han hadde lest seg opp på UWC på nettet. Mens jeg satt og holdt pusten og lyttet med stadig økende glede, sa han at han hadde skjønt at IB absolutt gjaldt som generell studiekompetanse og at han kom til å underskrive for meg. Jeg ble kjempeglad og gira og da vi kom hjem, la jeg en plan for de neste fem dagene.

Jeg måtte nemlig skaffe til veie:

– 1 stk utfylt søknadsskjema
– 2 stk lærerattester
– 1 stk helseattest
– 1 stk søknadstekst
– 1 stk vitnemål ungdomsskole
– 1 stk karakterkort jul, vgs
– 5stk passbilder
Søknaden som helhet skulle sendes i fem stemplede eksemplarer.

Og som om ikke dette var nok, prøvde jeg å holde søknadsprosessen skjult for alle vennene mine, noe som var vanskeligere enn jeg hadde trodd. (Skal prøve å få til en post med alt jeg kommer til å savne senere, hvor man kan lese mer om dette.)

Uansett, søknaden ble sendt, og resten er historie (som jeg skal komme tilbake til i en senere post.) Jeg anbefaler å bruke bedre tid på søknaden og alt rundt enn det jeg gjorde. Jeg hadde ganske så flaks.

Hvis dere har uvillige eller skeptiske foreldre eller andre spørsmål, bare kommenter under, så skal jeg prøve å svare så godt jeg kan! Husk å legg ved e-mailadresse så jeg kan svare 🙂

 

 

Oppstart

Det finnes få ting som er mer irriterende enn å oppleve noe uten å ha noen fotografier eller andre håndfaste minner fra opplevelsen. Derfor tenkte jeg at jeg skulle skrive ned ting jeg opplever før og under oppholdet mitt på LPC. Denne bloggen er med andre ord først og fremst til for at -jeg- skal huske. Så får det at andre kan ta del i opplevelsene mine komme som en herlig forfriskende bonus.

Jeg har, med varierende grad av misslykkethet, forsøkt meg på å blogge før, og jeg kan ikke love at denne bloggen vil bestå i de neste to årene, men jeg skal prøve! Denne bloggen vil, som ovennevnt, inneholde notater om opplevelser, men også:
– Inntrykk
– tanker
– tips til fremtidige søkere
– mer eller mindre seriøse forsøk på stemningsfull lyrikk.

Som dere sikkert har skjønt by now, er denne bloggen absolutt noe å få med seg. Følg med videre!

Slenger med et bilde fra introhelga som jeg skal fortelle om i en senere post: